Summary:

Det er først og fremst kommunene som har ansvar for at det eksisterer tjenester som ivaretar rusavhengiges helse og velferd, et ansvar som er nedfelt i folkehelseloven og kommunal helse- og omsorgstjenesteloven. I utgangspunktet skal alle kommuner i Norge levere de samme tjenestene. Det kommunale rusarbeidet varierer fra kommune til kommune, da kommunene har mulighet til å iverksette lokale tiltak og selv bestemme hvordan tjenestene skal organiseres med forutsetninger om at overordnede kravene fylles. Denne oppgaven bruker tre perspektiver innen organisasjonsteori til å belyse hvordan Drammen og Tromsø kommune organiserer sitt rusarbeid, gjennom det instrumentelle perspektivet, det kulturelle perspektivet og myteperspektivet. Problemstillingen det søkes svar på er: Hvordan kommer variasjon i kommunalt rusarbeid til syne gjennom analyse av to ulike kommuners organisering av rusfeltet? Det empiriske materialet er generert gjennom kvalitativ dokumentanalyse. Funnene i oppgaven, som er analysert og diskutert gjennom det teoretiske rammeverket, peker mot at det er noe variasjon i rusarbeidet til Drammen og Tromsø kommune. Kommunene har ulike forutsetninger når det kommer til befolkningssammensetning, årsverk, skatteinngang og definerte utfordringer. Likevel har kommunene stort sett etablert de samme tjenestene, både lovpålagte og ikke-lovpålagte, eksempelvis ulike oppfølgingstiltak, lavterskeltjenester og behandlingstilbud. Kommunene er også klar over, og har lagt strategi, for de framtidige utfordringene helsevesenet vil møte.