Summary:

I løpet av det siste tiåret har mange norske kommuner opprettet tildelingskontor for vurdering av behov for og tildeling av individuelle helse- og sosialtjenester. I dette kapitlet ser vi på etablering av tildelingskontor som en kommunal innovasjon. Kontorene befinner seg i et spenningsfelt mellom ulike styringsparadigmer, noe som både har betydning for hvilke koordineringsmekanismer som tas i bruk, og på et mer overordnet nivå: hvilken type innovasjon det her er tale om. Kapitlet har i første rekke et teoretisk siktemål, men har empirisk forankring i observasjoner gjort i forbindelse med iverksetting av samhandlingsreformen. Vi argumenterer for at etablering av tildelingskontor, selv om vi her kan finne enkelte elementer av New Public Management (NPM), i hovedsak synes å underbygge en forståelse av at dette styringsparadigmet er på hell, og at hensynet til sentral styring og koordinering nå tillegges stadig større vekt. I praksis synes de nye koordineringsmekanismene mer og mer å likne på løsninger hentet fra et neo- Weberiansk paradigme (NWS). I et innovasjonsperspektiv kan kontorene være et eksempel på nye former for situasjonstilpasset hybridisering i kommunal organisering. Nøkkelord: hybridisering, innovasjon, tildelingskontor, styringsparadigmer, koordineringsmekanismer