Summary:

Kvalifikasjonsprinsippet er den rekrutteringsformen som gjerne oppfattes som mest rettferdig. Likevel møter arbeidsgivere, spesielt i offentlig sektor, også krav til å rekruttere inkluderende. Det var denne kontrasten som førte til at vi satte følgende problemstilling som tema for oppgaven: “Hva kjennetegner rekrutteringsprosessene til offentlige administrative stillinger i Kristiansand og Flekkefjord kommune sett i lys av idealmodellene for det ansvarlige og representative byråkrati, og hva kan forklare variasjon i prosessene?”
De to idealmodellene for byråkrati bygger på Lægreid & Olsens (1978) sine beskrivelser. Disse modellene kan forstås som motsetninger til hverandre, hvor det ansvarlige byråkrati kjennetegnes av kvalifikasjonsutvelgelse. På den andre siden er det representative byråkrati, som kjennetegnes av at forvaltningsstaben skal gjenspeile befolkningen. For å forklare variasjon i prosessene så vi på fire variabler: organisasjonsstørrelse, vertikal spesialisering, homofilivariabelen og organisasjonens omgivelser (dekobling).
Kristiansand kommune og Flekkefjord kommune er valgt som case. Kommunene er lokalisert i Agder - en region som har levekårsutfordringer over landsgjennomsnittet. Norsk lovgivning for offentlig rekruttering samsvarer i utgangspunktet med det ansvarlige byråkrati. I regionale og kommunale strategidokumenter er det nedfelt at arbeidsinkludering skal vektlegges. På bakgrunn av dette ønsket vi å undersøke om hvorvidt vi kunne finne elementer som samsvarer med det representative byråkratiet, i rekrutteringsprosessene til administrative stillinger i de utvalgte kommunene. Vi gjennomførte derfor intervjuer med totalt ti informanter i de to kommunene, samt dokumentanalyse av stillingsutlysninger for 2021.
Vi fant at begge kommunene samsvarte best med modellen for det ansvarlige byråkrati, men at de hadde enkelte innslag fra det representative byråkratiet. Kristiansand kommune hadde litt større innslag av det representative byråkratiet enn Flekkefjord kommune, hvor organisasjonsstørrelse var variabelen med størst forklaringskraft. Vi så tydelige indikasjoner på at det foregikk en dekobling mellom strategi og praksis i begge kommunene, noe som kan være kommunenes måte å imøtekomme motstridende krav fra omgivelsene.