Summary:

Denne masteroppgaven omhandler snøskredet som utløste en krise i Longyearbyen den 19
desember 2015. Snøskredet ble utløst i etterkant av et voldsomt uvær, og det tok 2 liv og
ødela 11 boliger. Hendelsen rystet lokalsamfunnet, og den medførte at myndighetens
beredskapsarbeid ble nøye gransket. Et av funnene var at det i forkant av snøskredet fantes
rapporter som påviste snøskredfare mot bebyggelse i Longyearbyen, men at dette ikke var
fulgt opp med forebyggende eller sikringsmessige tiltak. Det viste seg også at Sysselmesteren
og departementet hadde hatt lite fokus på arealplanlegging og skredforebygging i deres
beredskapsarbeid. I etterkant av snøskredet var verken Store Norske (grunneier), lokalstyret
eller sysselmesteren villige til å ta på seg ansvar eller skyld for at ulykken kunne skje. Det ble
innført nye prosedyrer for vær- og snøskredfarevarsel og midlertidig evakuering av
bebyggelse i skredutsatte områder ble gjennomført etter skredhendelsen, men permanente
tiltak ble ikke gjennomført. I 2017 gikk et nytt snøskred i bebygget område, også dette uten at
det hadde blitt gjennomført evakueringer i forkant. Oppgavens tema er tillit, og formålet er å
undersøke lokalbefolkningens tillit til myndighetenes beredskapshåndtering, og hvorvidt
tilliten endret seg i etterkant av skredulykken i 2015. Dette ledet frem til problemstillingen:
• Har lokalbefolkningen på Svalbard tillit til de lokale myndighetene sin
beredskapshåndtering? Har et styrket fokus på beredskap og nye tiltak i etterkant av
snøskredet i 2015 endret denne tilliten?
For å besvare oppgavens problemstilling ble det valgt en kvalitativ tilnærming. Aksel Tjoras
SDI-modell ble lagt til grunn som metode, og empirien bygger på fokuserte dybdeintervjuer.
Intervjuene ble gjennomført med et utvalg av lokalbefolkningen som bodde i Longyearbyen i
tiden etter snøskredet, totalt ni informanter.
Studiens funn er tydelige. Informantene oppgir at de har lav tillit til myndighetens
beredskapshåndtering. Det kommer også frem at deres generelle tillit til myndighetene har
blitt redusert, og at negative karakteristikker av myndighetene sitter løst, karakteristikker som
i stor grad oppfattes som negativt selvforsterkende. Funnene viser at myndighetenes styrkede
fokus på beredskap i etterkant av 2015-ulykken hadde liten effekt. Det kommer også frem at
svalbardianere anser seg selv som mer hardføre enn andre, og at de på generelt grunnlag har
en høyere risikovillighet- og aksept. Oppgaven konkluderer med at tilliten til myndighetene er
lav når det kommer til beredskapshåndtering. Dette kommer av flere faktorer, hvor den
mangelfulle beredskapshåndteringen er den største faktoren, høy turnover og dårlig
erfaringsoverføring er blant de andre. Hovedgrunnen til at et styrket fokus på
beredskapsarbeid i etterkant av 2015 ikke har hatt en positiv effekt på tilliten, er at snøskredet
i 2017 viste at tiltakene i etterkant av 2015-skredet ikke var tilstrekkelige. Tillit er noe som
bygges opp av erfaringer over tid. Mistillit over tid antas derfor å virke negativt forsterkende.
Etter 2017 har et permanent sikringstiltak i form av fysisk sikring av Sukkertoppen hatt en
positiv påvirkning på tilliten til myndighetenes beredskapsarbeid, men siden tillit tar tid å
bygge opp, og lett rives ned vil det ta lang tid før gode sikringstiltak i beredskapsarbeidet
alene veier opp for tillitsfallet som følge av snøskredene. Svalbard innbyggere anser seg selv
som barskere og er mer risikovillige enn andre. Gruppetenkning i befolkningen og hos
myndighetene kan derfor ha vært en medvirkende faktor til at skredfarerapportene tilgjengelig
i forkant av snøskredet i 2015 aldri medførte tilstrekkelige tiltak og økt beredskap.