Summary:

Barnevernet mottar årlig en stor mengde bekymringsmeldinger fra ulike offentlige tjenester, og antallet har økt kraftig de senere år. Fra 2008 til 2017 økte antall meldinger med 57
prosent, mens økningen har flatet ut de tre siste årene (Bufdir, 2019). Årsaken til økningen
er trolig sammensatt, men det har de senere år vært et politisk og faglig søkelys på at man
ikke får inn nok bekymringsmeldinger. I 2017 konkluderte for eksempel Barnevoldsutvalget med at det i mange tilfeller ikke hadde vært meldt bekymring der det åpenbart hadde
vært bekymringsfulle forhold (NOU, 2017: 12). Forskere har tidligere påpekt at ansatte i
barnehager i liten grad sender bekymringsmeldinger til barnevernet (Backe-Hansen, 2009).
Tidligere undersøkelser har sett nærmere på hvordan barnevernet gjør sine vurderinger når
en bekymringsmelding kommer (Jørgensen, 2016; Christiansen, Havnen & Havik, 1998),
barnevernets bruk av skjønn i forbindelse med bekymringsmeldinger (Johansen, 2019)
samt hvordan det erfares av familier når en bekymringsmelding blir sendt (Lurie et al.,2018). Noen har for eksempel påpekt at terskelen for å melde barn fra ressurssterke familier
er høyere enn å melde fra om bekymringsverdige forhold i mindre ressurssterke familier
(Stang, 2007). Ifølge Kojan, Marthinsen og Christiansen (2016) finnes det imidlertid lite
kunnskap om hvor mye tid barnevernet bruker på såkalt førmeldingsarbeid, da dette ikke
registreres. Eksempler på førmeldingsarbeid kan være å gi informasjon til andre tjenesteytende instanser og å veilede dem i saker hvor det kan være usikkerhet knyttet til hvorvidt en
bekymringsmelding bør sendes til barnevernet. Vi vet imidlertid at barnevernet deltar i
ulike konsultasjonsteam og dermed har noe innflytelse på hvilke bekymringer som blir til
meldinger (Breimo, Lo, Anvik & Sandvin, 2019). I slike konsultasjonsteam møtes representanter fra barnevernet og andre tjenester som jobber med barn og unge, for å diskutere ulike
(gjerne anonyme) caser. Et sentralt spørsmål i disse diskusjonene er om casene er så alvorlige at de involverte tjenesteyterne bør sende en bekymringsmelding til barnevernet. Det vi
vet mindre om, er imidlertid hvilke avveininger og drøftinger som gjøres før en bekymringsmelding sendes til barnevernet, eller hvilken betydning det å sende en bekymringsmelding får for samarbeidet mellom barnevernet og andre tjenesteytende instanser. Problemstillingen for denne artikkelen er derfor: Hvilke avveininger gjøres når ulike tjenesteytende instanser vurderer å melde bekymring til barnevernet, og hvilken betydning får disse
vurderingene for samarbeidet dem imellom? De instanser som gjerne er involvert her, er
skoler, barnehager, helsestasjon, familietjenester, NAV, flyktningetjenester, politi m.m.
Artikkelen baserer seg på en studie om formalisert samarbeid omkring risikoutsatte barn
og unge i Nordland fylke.