Summary:

Vi er interessert i kommunepolitikerens ledelsesrolle i en kommune som samskaper nye
løsninger med eksterne miljø, den samskapende kommune 3.0, og har studert hvordan
politikere i formannskapet i Trondheim kommune opplever ledelsesrollen når kommunen
samskaper. Vårt utgangspunkt er et fenomenologisk kunnskapssyn der vi søker å få innsikt i
politikernes subjektive livsverden, og har derfor valgt kvalitativ metode med dybdeintervju av
fire heltidspolitikere fra formannskapet i Trondheim kommune. Intervjuene er utgangspunktet
for vår abduktive datautvikling og analyse.
Kommunesektoren står overfor komplekse utfordringer som de ikke kan løse alene.
Samarbeidsdrevet innovasjon eller samskaping med eksterne aktører blir sett på som løsning.
Begrepet samskaping er relativt nytt i kommunesektoren og kan derfor gi forskjellige
forståelser. For ikke å påføre intervjupersonene vår teoretiske forståelse av samskaping lot vi
intervjuene kretse rundt et valgt samskapingsprosjekt i Miljøpakken i Trondheim. Møtet
mellom samskaping og den politiske ledelsen i kommunen er et nytt forskningsfelt. Derfor har
vi søkt å se to teoretiske perspektiv i sammenheng. Det ene har bakgrunn i hvilket forhold
kommunen har til sine eksterne omgivelser, og gir tre ulike kommuneversjoner med tre
styringskontekster og forskjellige politiske ledelsesroller. Det andre er fra kunnskapsledelse
som fasiliterer kunnskaping og kunnskapsbasert endring, der vi søker å finne bidrag til den
politiske ledelsesrollen i kommuneversjon 3.0.
Vi søkte å arbeide systematisk ved å bruke den stegvis induktive-deduktive metoden (SDImetoden) for datautvikling og analyse. Vi har også hatt ambisjon om om å være transparente i
gjennomføringen av forskningen, og gir inngående beskrivelse av forskningsprosessen i våre
metodekapitler. Å være transparent kan gjøre våre funn generaliserbare, selv om de ikke er
statistisk generaliserbar. Våre funn peker i retning av at politikerne befinner seg i et selvpålagt
sementert versjonsetterslep og at de kan være passive til samskapingen. Dette kan medføre en
avmaktsmerte med påfølgende innflytelseslyst. Vi opplevde at vårt utvalg under intervjuet
gjorde tankesprang og utforsket hvordan ledelsesrollen kan endres for å gi politikerne økt
innflytelse i slike prosesser. Selv når kommunen samskaper med eksterne aktører virker
politikerne å synes det er passende å utøve ledelse i andre kommuneversjoner som betrodde
politikere med mandat til å beslutte gjennom valg eller som delegerte, og agere i tråd med
ulike interesser. Dette versjonsetterslepet vurderes som passende atferd og ser ut til å være en
selvpåført sementert institusjonell forståelse. Politikerne virker å være passive i
samskapingen, og har heller sin oppmerksomhet rettet mot å komme til overenskomst
gjennom flerleddskompromiss.
Vi ser et behov for å utforske den politiske ledelsesrollen ytterligere fordi ledelsen i verste fall
kan hemme samskapingen. Derfor håper vi at flere forskere vil la seg inspirere av konseptene
vi har utviklet, slik at generaliserbarheten ytterligere kan styrkes.