Summary:

Hensikt: Denne masteroppgaven undersøker miljøterapeuter på barnevernsinstitusjon sine refleksjoner om- og erfaringer med å utøve kjærlighet i det barnevernsfaglige arbeidet, i lys av kjærlighetskravet i lovendringen fra 2018 (Barnevernloven, 1992, §1-1). Kjærlighet har tradisjonelt vært et begrep man forbinder med familierelasjoner, og det at det nå skal forventes av barnevernsarbeidere å utøve kjærlighet har blitt omdiskutert. Hensikten med prosjektet er å gi miljøterapeutene en stemme og beskrive hvordan de forstår kjærlighet som begrep i det barnevernsfaglige arbeidet. Samt hva om det er noen forskjell på den private og den profesjonelle kjærligheten, og om kjærlighet i det hele tatt er forenelig med profesjonalitet og et evidensbasert barnevern.
Overordnet problemstilling: «Hvilke refleksjoner og erfaringer har miljøterapeuter på barnevernsinstitusjon ved det å utøve kjærlighet i en profesjonell setting?»
Metode: Studien har en kvalitativ metodisk tilnærming og er basert på seks semistrukturerte forskningsintervjuer med faglærte ansatte på flere barnevernsinstitusjoner i Norge. Vitenskapssynet studien inntar er sosialkonstruktivisme, der kjærlighet blir ansett som et sosialt konstruert begrep. Ved bruk av tematisk analyse indentifiserte jeg fire overordnede temaer: faktorer som informerer forståelse av kjærlighet i en profesjonell setting, handlinger som utgjør kjærlig praksis, personlig kjærlighet kontra profesjonell kjærlighet og relevans av kjærlighet i barnevernsfaglig arbeid.
Funn: Hovedfunnene fra studien viser at miljøterapeutene trekker et tydelig skille mellom den kjærligheten de utøver på jobb og den de utøver på privaten. Det empiriske materialet viser også at miljøterapeutene erfarte at det er var enklere å fortelle om handlinger de anså som kjærlige fremfor å definere hva profesjonell kjærlighet betyr for de på et generelt og overordnet nivå. Resultatene fra studien sett i lys av tidligere forskning og valgt teori tyder også på at kjærlighet er et tidvis diffust begrep som det kan være vanskelig å definere, og dermed fastslå utøvelsen av. Flere av informantene var skeptiske til å anvende kjærlighet om deres arbeid, og fant det mer nærliggende å benytte ord som omsorg. Allikevel var de alle opptatt av å bli oppfattet som varme, omtenksomme og trygge av ungdommene de jobber med. De rapporterte liten grad av strukturelle føringer for hvordan de skulle utøve kjærlighet i praksis, samt at de trivdes med å kunne definere kjærlighetsutøvelsen selv.