Summary:

Fredag 22 juli 2011 ble Norge rammet av det verste terrorangrepet på norsk jord i fredstid. Åtte mennesker ble drept da en bilbombe gikk av i regjeringskvartalet i Oslo, og 69 ungdommer ble skutt på Utøya. Hendelsen var ekstraordinær i omfang, og dens brutalitet. For at det norske samfunn skulle få svar på det de hadde krav på, ble det nedsatt en uavhengig kommisjon. Kommisjonen fikk ett år på seg til å vurdere hendelsen, og legge frem svarene og vurderingene i en samlet rapport. Målet med rapporten var å ruste det norske samfunn til å avverge, og til å møte eventuelle fremtidige angrep.
Oppgaven tar utgangspunkt i hva kommisjonen bak 22 juli rapporten og utvalget bak Politianalysen kom frem til i deres problembeskrivelse om at ledelsen i norsk politi var utilstrekkelig, og at det var behov for bedre ledelse. Kommisjonen på sin side mente at det var et rent ledelsesproblem, mens utvalget så på det som en mer strukturell utfordring der en omorganisering var nødvendig for at ledelsen skulle bli bedre.
Politiet på sin side mente at ledelsen i politiet aldri før var blitt prioritert, og at norsk politi derfor nå måtte starte med rekruttering og ledelsesutvikling for å forbedre dette. Det som ble anbefalt av politiet som de beste grepene fremover var at ledelsen ble styrket, og at det ble mer fokus på faglig kunnskap og utdanning for å forbedre ledelsen i etaten. Det var blandet mening om hvilke omstruktureringer som burde gjøres, men at det som utvalget konkluderte med kanskje ble å starte i feil ende.
Formålet med denne studien er å finne ut på hvilke faglig grunnlag kommisjonen og utvalget bygget sine problembeskrivelser (diagnoser) om norsk politi, og hva slags kunnskapsgrunnlag rapporten er bygget på. Er de erfaringsbasert, forskningsbasert, motebasert eller er den sammensatt. Det var også en interesse for å vite hva politiet selv mente om disse temaene, og intervjuene er derfor blitt undersøkt i den hensikt å se hvilke kunnskapsgrunnlag politiet selv bygger sine vurderinger.
Jeg har foretatt en kvalitativ analysen av det skriftlige materiale og de gjennomførte intervjuene. Jeg har benyttet meg av relevant teori og Røvik (1992) sine modeller, doktormodellen og motehandel-modellen, for å prøve å besvare mine forskningsspørsmål og min problemstilling.
Resultatene i denne studien peker i retning av at både kommisjonen, utvalget og politiet er motebaserte, men at kommisjonen og utvalget har elementer av forskning og erfaring i sine rapporter. De er alle enige om de ledelsesutfordringene som politiet nå står ovenfor, men de har ulik forståelse av hva som blir sett som de beste grepene for å forbedre etatens ledelse.