Summary:

Dette studiet har hatt som formål å belyse nyutdannede politibetjenters håndtering av bevæpnede oppdrag, samt studere hvordan politiorganisasjonen legger til rette for at nyutdannede skal kunne håndtere bevæpnede oppdrag på en tilfredsstillende måte. Når politistudenter starter i jobb forventes det imidlertid at de inngår i minstebemanningen og deltar i bevæpnede oppdrag på lik linje med mer erfarne politibetjenter. Dette til tross for at de har langt mindre erfaring.
Studiet har tatt utgangspunkt i Krukes (2013) faseinndeling av kriser (forberedelsesfase, akuttfase og etterfase) for å synliggjøre de ulike fasene av et bevæpnet oppdrag. Fasene er satt inn i en bow-tie modell som belyser hvordan proaktive og reaktive barrierer har innvirkning på håndteringen. Rammefaktorer er gitt plass for å vise hvordan økonomi og ressurser direkte kan påvirke alle fasene av et bevæpnet oppdrag. Det er lagt vekt på et utvidet krisebegrep, der kriser kan forstås som en sirkulær prosess. Dette gjelder også for bevæpnede oppdrag, der det første bevæpnede oppdraget er en forberedelse til det neste.
Læring, risikovurdering og risikostyring er vektlagt gjennom alle fasene, slik at en kan høste best mulig erfaring fra trening til oppdrag og fra et oppdraget til et annet. Samtidig er det fokusert på viktigheten av at en forbereder seg til nye oppdrag, istedenfor at en fokuserer for mye på de oppdragene som allerede har vært. Teorien om læring er i hovedsak hentet fra Sommer, Braut og Njås (2013) læringsmodell som er spesielt tilpasset læring i nødetatene, mens teorien om risikovurdering og risikostyring bl.a. er hentet fra Rausland og Utne (2011), Rake (2012) og Rake og Njå (2009).
Problemstillingen er besvart gjennom bruk av kvalitativ metode som et casestudie. Empirien er innhentet fra intervjuer av syv nyutdannede og to ledere ved henholdsvis Kristiansand politistasjon (Agder politidistrikt) og Haugesund politistasjon (Haugaland og Sunnhordland politidistrikt), direkte observasjoner, egne erfaringer og dokumentstudier.