Summary:

Denne oppgaven prøver å se nærmere på et sentralt tema i kommune-Norge per i dag. Risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) tar stadig større plass i den kommunale planleggingen. Dette temaet har fått en del oppmerksomhet de siste årene, særlig etter innføring av den nye Plan- og bygningsloven (PBL) i 2008 og lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og sivilforsvaret, heretter kalt Sivilbeskyttelsesloven.
Dette studiet ser nærmere på i hvilken grad samvirke og samordning har på gjennomføringen av ROS-analyser i tre distrikts-kommuner.
Gjennom et case-studie av tre relativt små kommuner, Høgfjord, Nordbukt og Haivåg blir dokumentert kompetanse på ROS-analyser undersøkt og kommunenes egne ansatte gir et utfyllende bilde av status på arbeidet med samfunnssikkerhet i kommunen.
Kommunene Nordbukt og Haivåg er medlem av et prosjekt innen interkommunalt samvirke (IKS), med fokus på arealplanlegging. Prosjektet består av fem distriktskommuner med tilhørighet til hverandre. Høgfjord kommune er ikke medlem av IKS, selv om de har store utfordringer innen samfunnssikkerhetsarbeidet, men er sentrum for et stor samvirkeprosjekt i forhold til fjellskred. Fjellskredet har et potensial til å ramme flere av nabokommunene, inkludert flere av medlemmene i IKS-prosjektet.
Arbeidet med ROS-analyser har hatt en forskjellig utvikling i de tre kommunene. Høgfjord startet et større prosjekt i 2001 med ROS-analyser. Dette har medført at kompetansen og fagmiljøet i kommunen har blitt både bedre og større på området. I tillegg viser studien at utviklingen over tid også har medført en større politisk aksept i Høgfjord for gjennomføringen av ROS-analyser.
Nordbukt og Haivåg kommune har ikke samme historikken som Høgfjord og møter til dels store utfordringer med tanke på de kravene som blir stilt i PBL og Sivilbeskyttelsesloven. Deres håp er at samarbeidet i IKS vil være positivt, ikke bare for arealplanleggingen i kommunen, men at de også skal fungere som et kompetansesenter innen ROS-analyser.
IKS er på sin side klar på hva de mener er deres arbeidsoppgaver. De skal i løpet av den tre år lange prosjektperioden produsere areal og kommuneplaner for samtlige deltakere i prosjektet. I tillegg driver de med prosjektledelse innenfor areaplanleggingen, eksempelvis et kystsoneprosjekt mellom kommunene Nordbukt og Haivåg.
Selv om kommunene er på forskjellige steder i forhold til arbeidet med å oppdatere eller gjennomføre ROS-analyser, viser samtlige respondenter gjennom intervjuene, at de er "tenkende mennesker". De har gode lokale kunnskaper og et fornuftig tankesett. Dette blir særlig klart når de blir utfordret til å gå inn på temaer som gjensidig avhengighet mellom sektorer.
Det interkommunale samvirkeprosjektet kan i følge teorien om samvirke, presentert av Fimreite et. al (2011) ses på som en selvstendig og ressurssterk organisasjon, med klart definerte arbeidsoppgaver. Dette er nødvendig i forhold til den desentraliserte strukturen kontoret opererer etter. Fra politisk hold er det en forventning om at IKS skal levere og i hvilken grad det er berettiget videre eksistens etter at prosjektperioden er over, gjenstår å se.
Fra fagmiljøene i Nordbukt, Haivåg og IKS, er det en skepsis til politisk side. Det stilles spørsmål om kommunestyret og rådmann har innsikt i hva som kreves. Samtidig er det enten en mangel på faglige ressurser i kommunene eller mangel på tid, og gjerne en kombinasjon av disse to. Disse faktorene gjør det vanskelig å holde seg oppdatert i forhold til de krav som stilles fra myndighetenes side.
Studiet viser at arbeidet med risiko og sårbarhet i kommunene har fått prioritet fra fagmiljøene og blir ansett som viktig. Prosjektet IKS er viktig for regionen og inneholder nøkkelelementer for videre utvikling. De har blant annet en klar arbeidsfordeling og klare forventninger fra politisk hold, noe som virker å være en forutsetning for å komme i mål i kommunalt arbeide.
Tverrsektorielt samarbeid innen samfunnssikkerheten har en vei å gå, blant annet på grunn av smale fagmiljø og liten oppmerksomhet politisk.