Summary:

Denne studien har undersøkt beslutningsprosessen, risikostyringen og krisehåndteringen i
Politiets utlendingsenhet (PU) under Operasjon Exit Afghanistan (OP Exit) i 2021. PU fikk en
bistandsanmodning om å hjelpe til med evakueringen av afghanske borgere som hadde
tilknytning til den norske ambassaden i Kabul, samt deres familiemedlemmer. Dette oppdraget
innebar å sende personell med spesialkompetanse på ID-kontroll til Kabul, et operasjonsområde
som var utenfor det normale for PU. På bakgrunn av dette er problemstillingen for studien:
Hvordan foregikk beslutningsprosessen i PU om å sende personell til Kabul under
Operasjon Exit Afghanistan?
Det teoretiske perspektivet i oppgaven baserer seg på politiets krisehåndteringsapparat,
inkludert beredskapsprinsippene, beslutningsprosesser (rasjonell og intuitiv beslutningstaking),
krisehåndtering (kognisjon, kommunikasjon, koordinering og kontroll), og risiko (risikovurdering og risikostyring). I tillegg har vi sett på prosedyrer og beredskapen til PU og hvordan
PUs retningslinjer for krisehåndtering har hatt en innvirkning.
Denne oppgaven er en kvalitativ casestudie. Totalt fem informanter ble intervjuet i semistrukturerte intervjuer. Den empiriske undersøkelsen fokuserer på personell som hadde vært
involvert i beslutningsprosessen eller oppdraget. Empirien ga oss et solid grunnlag for å forstå
beslutningsprosessen i PU. For å imøtekomme Utenriksdepartementets (UD) bistandsanmodning, bar beslutningsprosessen i PU preg av utfordringer knyttet til flere aspekter. Dette
var blant annet situasjonsforståelse, risikoforståelse, ulike informasjonsgrunnlag, usikkerhet
rundt prosedyrer, uklare beslutningsveier og utfordrende kommunikasjonskanaler.
Hovedfunnene går ut på at informasjonsgrunnlaget var ulikt i PU. Den første risikovurderingen,
som vurderte situasjonen til ekstrem, ble trolig lagd på mangelfull informasjon. Den la ikke til
grunn at Forsvaret skulle stå for sikkerheten. De påfølgende vurderingene nedjusterte risikoen
til høy, og dermed akseptabel. De eksisterende planene og prosedyrene var mangelfulle, og
kunne ikke i stor nok grad brukes for å støtte beslutningstakerne i situasjonen. Det var en
forventning fra strategisk og politisk nivå om at PU skulle gjennomføre oppdraget. Dette førte
til en oppfattelse av at det ikke var noe alternativ ikke å delta. En av suksessfaktorene for
informasjonsflyt var liaisonen hos Forsvaret. Dette var i tråd med beredskapsprinsippene, og
meget viktig for å sikre god kommunikasjon mellom organisasjonene. Denne dialogen bidro til
å støtte beslutningen om å sende personell til Kabul.