Summary:

Norge er av FN flere ganger rangert som et av de beste land i verden å bo i. Norge er blant de
rikeste i verden, og har gode velferdsordningene som befolkningen nyter godt av. I hele
etterkrigstiden har det vært et politisk mål å bygge ut velferdsstaten med universelle ordninger
for landets innbyggere. Det har i denne periode vært et sterkt fokus på arbeid. Arbeid til alle
har vært et politisk motto som tilsvarende er fulgt opp med arbeidslinja i velferdspolitikken.
Arbeid er et gode, men det forventes også at alle gir sitt bidrag til fellesskapet. For å nyte må
man yte.
Ideen om at alle skal ha mulighet til å bidra til fellesskapet, både gjennom et ordinært arbeid
og som gjenytelse for en offentlig stønad, utfordres av grupper som står langt fra det ordinære
arbeidsmarkedet. For de mest utsatte gruppene har mulighetene til å bidra vært små. Siden
2006 har den norske velferdsstaten gjennomført en stor forvaltningsreform ved at ansvaret for
både trygdeordninger, arbeidsmarkedstjenester og sosiale tjenester er slått sammen i en felles
forvaltning, norsk arbeids- og velferdsforvaltning; NAV. Denne nye forvaltningen har
ansvaret for å sette store deler av norsk velferdspolitikk ut i livet.
I 2006 lanserte den norske regjeringen følgende ambisjon i en stortingsmelding om arbeid,
velferd og inkludering:
”Det viktigste vi kan gjøre for å redusere sosiale forskjeller, er å få et reelt mer
inkluderende arbeidsliv. Vi vil arbeide for et arbeidsliv med plass til ulike mennesker,
der alle gis mulighet til å delta etter evne.” (St.meld.nr.9, 2006-07:13).
Til tross for denne ambisjonen, og det norske velferdsstatens tradisjon med mål om
inkludering i av alle grupper i arbeidslivet, er det fortsatt mennesker som står utenfor både det
ordinære arbeidsliv og de arbeidsmarkedstilbud som er opprettet for å inkludere
yrkeshemmede i arbeid. Ved å være utelukket fra deltakelse i arbeidslivet utelukkes disse
gruppene både fra en økonomisk selvforsørgelse og det sosiale fellesskapet som arbeidslivet
innebærer.
Forskning på utsatte gruppers muligheter på arbeidsmarkedet har vist at regjeringens
målsettinger og planer ikke ser ut til å være tilstrekkelig for å oppnå inkludering i arbeidslivet.
Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), slik vi erfarer, lykkes ikke med integrasjon av de
mest sosialt utsatte gruppene i arbeid eller arbeidsrettede tiltak gjennom sin omfattende
tiltaksmeny. Det er derfor interessant å spørre hva årsaken til dette er når den politiske viljen
er så uttalt. Hvor ligger problemet? Er det hos myndighetene som bestiller tiltakene? Er det
for liten kjennskap til målgruppen hos de som skal iverksette politikken? Er det strukturelle
hinder i de offentlige myndigheter som skal samarbeide for å integrere disse gruppene som
har omfattende og sammensatte problemer? Har det norske velferdssamfunnet den
nødvendige vilje og evne for å få til en slik ønsket inkludering?
Vår erfaring fra arbeidet med tiltaksutvikling for rusmiddelavhengige, og samarbeid med
offentlige myndigheter har gitt oss en førforståelse av at oppsplitting av ansvaret for utvikling
av slike tiltak kan være en medvirkende årsak til manglende resultater. De ulike aktørene i
offentlig sektor har forskjell tilnærming til, og kunnskap om målgruppen. De ulike
styringslinjene innenfor NAV arbeider innenfor ulike systemer og regelverk, og de
økonomiske konsekvensene er til dels motstridende for de ulike delene av forvaltningen.
Kostnader for NAV stat gir besparelser for NAV kommune og vice versa.
Tema og problemstilling er valgt med utgangspunkt i kunnskap om feltet, og arbeid med
målgruppen sosialt utsatte generelt, og rusmiddelavhengige spesielt. På bakgrunn at dette, og
det faktum at mange i den gruppen fortsatt står utenfor arbeidslivet, mener vi det er
interessant å belyse spørsmålet om hvorfor dette skjer.