Summary:

Denne utredningen tar for seg allokering av indirekte kostnader i oljebransjen, med et spesielt fokus på praksisen i Hydro Olje og Energi. Oljeselskaper samarbeider som oftest om ulike prosjekter, og kostnadene som oppstår må derfor fordeles på en best mulig måte mellom selskapene. Her kan det oppstå uenigheter, og særlig om allokeringen av de indirekte kostnadene.
En vesentlig del av utredningen går på å beskrive noen av de ulike rammeverkene som berører kostnadsfordeling. Dette gjelder rammeverket for norsk sokkel, USA og en standard for resten av verden. Regelverkene er relativt forskjellige og har ulike prinsipper for allokering av kostnader. På norsk sokkel er riktig fordeling og liten risiko i fordelingen i fokus, mens kostnadseffektivitet har mer fokus i de utenlandske rammeverkene.
Ethvert rammeverk vil både ha positive og negative sider. I Norge dekkes alltid de virkelige kostnadene inn, og ingen kan tjene eller tape på en kostnadsallokering. Dette kan være lite effektivitetsfremmende. I utlandet brukes standardrater, hvor den faktiske allokeringen kan avvike fra de virkelige kostnadene som oppstår. Ulempen er her man kan få en relativ vilkårlig fordeling av indirekte kostnader. Ved å bruke budsjetterte rater vil man kunne øke kostnadseffektiviteten, og bevare en mest mulig riktig fordeling.