Summary:

Frivillig arbeid er utbredt i Norge, men kun 10 % av frivilligheten foregår i omsorgssektoren. Frivillige organisasjoner er viktige aktører i folkehelsearbeidet, og deltakelse i frivillige aktiviteter kan også virke helsefremmende for de som deltar. Gjennom prosjektet Aktivitetsvenn ønsker Nasjonalforeningen for folkehelsen at personer med demens skal oppleve å få gode opplevelser i hverdagen og være med på aktiviteter de har pleid å gjøre. En aktivitetsvenn er en frivillig som gjør en aktivitet sammen med en person med demens.
Målet med denne oppgaven er å utforske hvordan de frivillige erfarer og opplever det å være aktivitetsvenn for en person med demens og hva det er med å være en aktivitetsvenn som har betydning for dem. Temaet er sett i lys av engaging occupation og virksomhetsteori. Denne informasjonen kan Nasjonalforeningen for folkehelsen bruke når de ønsker å utvikle og tilpasse tilbudet, samt rekruttere flere frivillige til prosjektet. Problemstillingen er: Hvordan erfarer og opplever de frivillige det å være aktivitetsvenn for personer med demens og hva er det ved det å være aktivitetsvenn som skaper mening for dem?
Studien har et kvalitativ deskriptivt design. Det har blitt gjennomført semistrukturerte intervjuer av seks aktivitetsvenner. Av disse var det fire kvinner og to menn. En kvinne og en mann var i slutten av 20 årene, de andre informantene var mellom 65 og 75 år.
Informantene uttrykker flere erfaringer og opplevelser med det å være aktivitetsvenn. Dette tolkes som at de har ulike motiv for hvorfor de er aktivitetsvenn for en person med demens. Motivene ble delt inn i kategoriene, å være virksom, å få bruke egen erfaring og kompetanse, å være til nytte, å glede andre, å oppleve vennskap og å lære noe. Det er gjennom disse motivene at det å være aktivitetsvenn oppleves som meningsfullt for informantene i denne studien.