Summary:

Det hevdes at den store utfordringer for dagens planleggerrolle er å bli ansett som relevant bidragsyter for å løse planleggingsutfordringene. I Norge er planleggingsarbeidet i stor grad delegert til kommunene. Plan- og bygningsloven fra 2008 stiller nye og utfordrende krav til planarbeidet i kommunene ved at bærekraftig utvikling innføres i lovens formålsparagraf. Dette innebærer at utfordringen om relevans aktualiseres ytterligere for planleggerrollen i kommunene. I denne oppgaven vil jeg ta for meg arealdisponeringen i kommunen med det bærekraftperspektiv som planloven foreskriver. Jeg vil også utlede et rammeverk som kan bidra til at planarbeidet i kommunen bedre kan møte denne utfordringen. Dette innebærer
at jeg vil forsøke å operasjonalisere utfordringene knyttet til bærekraftig arealutvikling ved
hjelp av egnede indikatorer. Det innebærer også å at jeg vil betrakte planarbeidet som en læreprosess og foreslå hvordan de årlige styringsdokumentene kan utvikles som arena og anledning for kommunes organisatoriske læring. Det innebærer også at jeg vil undersøke om det kan lages en metode som gjør det mulig for kommunene selv å evaluere og forbedre sitt eget arbeid om å nærme seg målet om bærekraftig utvikling. Med metode mener jeg et sett av regler som kan brukes på en mekanisk måte for å realisere dette formålet og skal strengt tatt ikke forutsette skjønn.