Summary:

Bakgrunn: Et av fem bærende prinsipper for folkehelsearbeidet i Norge er medvirkning. Demokratiseringen av norsk planlegging har bidratt til at medvirkningsprinsippet også er tydelig gjennom planlovgivningen, der kommunene fremstår som en viktig arena for folkehelsearbeidet. Det pågående arbeidet med å utrede en mulig lovfesting av Ungdomsrådet som medvirkningsarena for barn og unge i kommunen, gjør erfaringene fra dette arbeidet til et aktuelt og viktig forskningsområde.
Formål: Målet med denne studien har vært todelt; å undersøke hvordan barn og unges deltakelse i den kommunale planprosessen er tilrettelagt for medvirkning i to norske kommuner og å få en dypere forståelse av hva ungdommene erfarer gjennom å delta i kommunale planprosesser.
Metode: Studien har hatt en kvalitativ forskningsdesign, med bruk av strukturerte gruppesamtaler som metode. To casekommuner har vært gjenstand for gruppesamtaler, som ble utført ved bruk av intervjuguide og moderator. Gruppesamtalene ble transkribert til skriftlig form, og videre analysert ved hjelp av Malteruds Systematiske tekstkondensering, modifisert etter Giorgis fenomenologiske metode. Funn fra analysen er til slutt drøftet i forhold til relevant teoribakgrunn og tidligere empirisk forskningsmateriale som omhandler barn og unges medvirkning i planprosesser.
Resultater: Faktorer som rekruttering og representativitet, tid og tilgang i prosessen, voksne ressurspersoner, økonomi og opplæring var vesentlige faktorer ved organiseringen og tilretteleggingen av Ungdomsrådenes arbeid, som bidro til å skape reell medvirkning for ungdommene i dette arbeidet. Resultatene viste også at barn og unges erfaringer og opplevelser i forhold til opplæring og kompetansebehov, overføringsverdi ved bevisstgjøring og samfunnsengasjement, og hvordan de opplever konkret medvirkning, har sammenheng med hvilken empowerment disse prosessene kan gi, både for unge som individer og som gruppe.
Konklusjon: Studien bekrefter tidligere forskning på dette området. Samtidig gir resultatene indikasjoner om hvordan maktfordelingen i planarbeidet påvirker rammene for medvirkningsarbeidet, og i siste instans kan være avgjørende for at barn og unges medvirkning i kommuneplanleggingen i praksis blir reell. Når de unges opplevelser av medvirkning og empowerment igjen avhenger av dette, kan det tyde på at føringene som legges for Ungdomsrådets arbeid i etterkant av en eventuell lovfesting, er vesentlige for hvilken verdi dette arbeidet vil ha.