Summary:

Å få flere til å gå har blitt et politisk mål. Dette kommer av økende helseproblemer i
befolkningen, økt press i trafikksystemene i storbyene og et ønske om å skape liv i byer og
tettsteder. Statens vegvesen har lenge forsøkt å sette gåing på dagsordenen, og å skape
bedre muligheter for å få folk til å gå. Dette har de gjort blant annet gjennom utgivelsen av
Gåboka i 2005, og nå ved utgivelsen av Gåstrategien i 2012.
For å få flere til å gå kreves det god planlegging for gående, og prioritering av gående i
planleggingsprosessene. I Statens vegvesen settes prioriteringer og krav til utforming i
håndbøkene, i tillegg til at planleggerne selv har ansvar for å ta gode beslutninger når det
gjelder planlegging og prioritering.
I Sverige ble det i fra 1961 til 1967 forsket på hvordan man kunne bedre trafikksikkerheten
ved å endre retningslinjer for byplanlegging. Denne forskningen endte i utgivelsen av
rapporten ”SCAFT 1968: Riktlinjer för stadsplanering med hänsyn till trafiksäkerhet.” i 1968.
Rapporten konkluderte med at man måtte følge visse prinsipper i planleggingen for å bedre
trafikksikkerheten. Biler og myke trafikanter skulle skilles helt og byer skulle bygges slik at
biler hadde god framkommelighet. Svenske vegmyndigheter har de siste årene jobbet med å
finne nye prinsipper, og gå vekk fra det som blir kalt SCAFT-paradigmet, fordi de erkjente at
SCAFT-prinsippene prioriterer bilers framkommelighet på bekostning av gåendes
framkommelighet. Dersom man i Norge vil ha byer som er bedre tilrettelagt for gående må
man også her finne nye prinsipper for vegplanlegging og gå vekk fra SCAFT-paradigmet.
Oslo er i dag i sterk vekst, og den tette, tradisjonelle byen med gater i stedet for veger
utvides. For at vegmyndighetene skal kunne møte de gåendes behov der den tette byen
utvides må man ha kunnskap om hvordan gangtrafikken vil endre seg over tid.
Jeg har gjennom en studie av håndbok 017 «Veg- og gateutforming» med tilhørende
veiledere undersøkt hvordan SCAFT-prinsippene gjør seg gjeldende i håndbøkene, og om det
omtales framtidig gangtrafikk. I tillegg har jeg intervjuet 3 planleggere i region øst og region
sør om håndbøkene og gåendes interesser generelt.
Statens vegvesen er inne i et generasjonsskifte, der gående og syklende i større grad vil
prioriteres i byer og tettsteder. Håndbøkene må reflektere planleggernes kunnskap og
erfaring om gående, og stille krav som ivaretar gåendes interesser.
Mine funn viser at gåendes interesser ikke blir tilstrekkelig ivaretatt i håndbøkene. SCAFTprinsippene
er fortsatt grunnlaget håndbøkene bygges på, og dette undergraver det gående
er mest opptatt av – framkommelighet. Framtidig gangtrafikk er i liten grad omtalt, men
intervjuene viser at medvirkning med lokalbefolkningen i forkant av prosjekter kan gi bedre
resultater for gående. Dersom Statens vegvesen skal være med på å skape bedre byer og
tettsteder for gående, trengs det et paradigmeskifte vekk fra SCAFT, og man må legge til
rette for utvidelse av den tette, tradisjonelle byen.