Summary:

På 1960-tallet begynte en gruppe atomforskere å besøke Kristiansand og Øvre Årdal. De komfraInstitutt for atomenergi (IFA, i dag Institutt for energiteknikk (IFE)) på Kjeller, og mente de kunne effektivisere aluminiumsproduksjonen ved å lage et datamaskinprogram. Programmet skulle simulere de industrielle prosessene med mål om å skape mer stabil og effektiv drift, samt finne måter strømforbruket kunne reduseres på. Dette ble starten på et etter hvert omfattende samarbeid mellom IFA, SINTEF og norsk aluminiumsindustri. Ved hjelp av atomforskerne på Kjeller tok aluminiumsbedriftene i Norge tidlige steg mot digitalisering, og denne digitaliseringen hevder IFE ga avgjørende bidrag for at norsk aluminiumsindustri klarte å oppnå nesten 30 % reduksjon i kraftforbruket. I denne artikkelen vil jeg argumentere for at møtet mellom de to i utgangspunktet forskjellige teknisk-industrielle feltene er en nøkkel hvis vi vil forstå den norske versjonen av fenomenet vi med tiden har gitt merkelappen den tredje industrielle revolusjon. Jeg vil peke på tre sentrale elementer som i for liten grad er knyttet sammen i tidligere forskning. For det første at programvare spilte en helt sentral rolle i den tredje industrielle revolusjon, mens maskinvare har blitt forsket mest på. For det andre at utvikling og bruk av informasjonsteknologi foregikk på en utpreget interaktiv måte med samarbeid mellom en rekke aktører, institusjoner og kunnskapstyper, noe som har vært krevende å fange opp gjennom oppdragsforskningen på feltet. For det tredje at dette interaktive samarbeidet vi her konkret snakker om oppstod somfølge av uintenderte konsekvenser av strategiske planer for industriforskning og industrivekst, planer som ofte blir forstått som mislykkede.