Summary:

5. mars 1986 mister 16 mann livet i en skredulykke i Vassdalen. De 16 er en del av tropp 2 i Ingeniørkompaniet i Brigaden i Nord-Norge og deltar i NATO-øvelsen Anchor Express. 15 mann i tropp 2 overlever skredet. De store snømengdene og utfordrende værforholdende var mye snakket om og godt kjent for øvingsledelsen og bataljonsledelsen. Likevel blir to tropper beordret inn i området for å utføre øvingskritiske forberedelser. Denne eksamensbesvarelsen søker derfor å gi et svar på spørsmålet “Hvilke faktorer påvirket beslutningen om å sende tropper inn i Vassdalen 5. mars 1986 til tross for eksplisitt uttrykt skredfare?”.
Oppgaven konkluderer med at den manglende evnen til å stoppe troppene før de befant seg i en situasjon med potensiell fare for liv og helse, må forklares som et sammensatt bilde av faktorer, strukturer og enkeltindividers vurderinger. Aktørene, herunder spesielt øvings- og bataljonsledelsen, var under et stort press for å få gjennomført forberedelsene i Vassdalen, som hadde påvirkning på resten av øvelsen som helhet. Organiseringen av øvelsen fostret ikke en god nok nyttiggjørelse av ekspertise, noe som førte til en mangelfull oversikt for skredekspertene. Beslutningsfeller som intuitiv vurdering av risikoen, uklare ansvarsområder og hierarki påvirket dem til å oppfatte situasjonen feil og normalisere den stadige utviklingen av det som til slutt ble en livsfarlig situasjon. Det var i tillegg uklare rammer rundt hvem som hadde ansvaret for tropp 2 i den klargjørende fasen før selve øvelsen, noe som førte til at ingen påberopte seg ansvaret.
Konklusjonen baserer seg på en grundig redegjørelse av situasjonen, hendelsesforløpet og ansvarsfordeling skissert innledningsvis i oppgaven. Deretter diskuteres ulike forskningsbaserte teorier opp mot hendelser og vurderinger som anses som kritiske for utfallet. Fokuset rettes her mot situasjonsforståelse, gruppedynamikk og hierarki. Det gjøres en vurdering av hvor hensiktsmessig organiseringen for øvelsen som helhet var for å evne å oppfatte tidskritiske behov for aksjon. Deretter belyses tendensen til normalisering av det unormale og hvordan risiko ble vurdert preget av en mangelfull situasjonsforståelse, som resulterte i en lite reflektert tilnærming i risikovurderingen.