Summary:

Kommunene har fått større ansvar for forebyggende terrorsikkerhetsarbeid de siste årene. Et viktig spørsmål er hvordan kommunene håndterer ansvaret med å sikre offentlige byrom mot terror. Med utgangspunkt i at et velfungerende system for samfunnssikkerhet er avhengig av både styringskapasitet og styringslegitimitet, analyserer jeg i denne artikkelen spenningene og dilemmaene i samordningen og samarbeidet mellom kommunene og sikkerhetsmyndighetene. Analysene bygger på intervjuer med ansatte i kommunale etater og politiet i Oslo og Stavanger samt nasjonale sikkerhetsmyndigheter i tillegg til dokumentanalyse. Artikkelen viser at kommunene har begrenset styringskapasitet innenfor forebyggende terrorsikkerhetsarbeid. Jeg argumenterer for at dette også svekker kommunenes styringslegitimitet. Kommunenes strategi for å styrke sin posisjon er et tettere partnerskap med politiet. Klarer kommunene å sikre politiets tilslutning til deres beslutninger, styrker det kommunenes styringskapasitet, styringslegitimitet og omdømme. I tillegg gir det kommunene mulighet til å delegere deler av ansvaret til politiet. Samtidig gir partnerskapets tilslørte ansvarsforhold politiet mulighet til å delegere ansvaret til kommunen. Partnerskapets fleksibilitet gjør dette til en akseptabel strategi for både kommunene og politiet, samtidig som den bidrar til å styrke kommunenes forebyggende terrorsikkerhetsarbeid.