Summary:

Forskrifter som regulere offentlige anskaffelser har eksistert i Norge siden 1899. Selv om reglene er endret ved flere anledninger har alltid prisippet om konkurranse ligget fast. Gjeldende lov er fra 1999 og er tilpasset Norges forpliktelser gjennom EØS- og WTO avtaler.
I 2003 ble Klagenemda for offentlige anskaffelser (KOFA) opprettet med ønsket om å etablere en smidig prosess for behandling av klager på offentlige anskaffelser- samt gjennom et spesialisert organ, å utvikle gjeldende rett innenfor faget.
Fra opprettelsen og frem til 2010 steg tallet på antall klager år for år. Dette medførte kapasitetsproblemer i klagebehandlingen- og en situasjon som ifølge regjeringen hadde gått utover KOFAs legitimitet. For å bedre situasjonen ble det derfor bestemt å øke prisen på å få klagen behandlet. Fra 2010 til 2014 har antallet innkommende klagesaker blitt redusert med ca. 2/3 og saksbehandlingstiden for rådgivende saker redusert til to måneder for klager som mottas per april 2015.
Umiddelbart etter prisøkningen- sank tallet på klagesaker drastisk. Det ble hevdet fra flere hold at dette hadde en direkte sammenheng- og implisitt stilt spørsmål ved om det på denne måten var riktig å bruke prismekanismer for løse kapasitetsproblemer i KOFA.
Jeg har i denne oppgaven gjennomgått forhold ved bruk av pris ved rasjonering av offentlige goder- samt hva jeg mener kan være andre relevante årsaker til den observerte nedgangen i antall klagesaker.