Summary:

Lojalitet og profesjonell standard – En studie av mellomledere i politiet Hvordan oppfatter og håndterer mellomledere i politiet de ofte motstridende forventningene om lojalitet, og hvordan forholder disse forventningene seg til mellomledernes forståelse av profesjonell standard? Ledelse, beslutningsprosesser og medarbeidernes status er i liten grad behandlet i politisosiologien. Ved bruk av politisosiologi, normativ teori om lojalitetens status, teori om forholdet mellom profesjoner og organisasjoner undersøker jeg mellomledernes operasjonalisering av lederrollen, håndtering av rolleforventninger og refleksjon rundt praksisavveininger knyttet til å opprettholde en god tjeneste. Denne etnografiske studien består av feltarbeid ved et politidistrikt i fem måneder, ledelsesstudie ved Politihøgskolen over åtte måneder, samt dybdeintervjuer og en survey-undersøkelse. Hvordan mellomledere i politiet håndterer forventninger om lojalitet med hensyn til profesjonell standard, har jeg satt i sammenheng med virksomhetens arbeidsoppgaver og struktur. En av deres hovedoppgaver var å tilrettelegge for «det gode politiarbeidet». Frustrasjon over å reduseres til en reaktiv etat var påtakelig. «Vakt & beredskap» er et minimum som ligger under det som er ønsket profesjonell standard for polititjenesten. At personalomsorg og sikkerhet vektlegges, spesielt med hensyn til profesjonell risikohåndtering og kontroll, er en av flere innganger til å forstå hva profesjonell standard betyr i praksis. Undertematisert i denne sammenhengen er frykten for feil. Lojalitet er ikke bare en uuttalt sosial forventning, men er også formalisert gjennom et regelverk som skal være styrende for virksomheten. Det jeg vil betegne som en minimumslojalitet – å holde seg innenfor instruks og regelverk (lydighet) - kan ses i kontrast til en aktiv innsats ved å jobbe for de felles mål og det man oppfatter som forventninger. Skillet er betydelig, ikke minst for hvor aktive roller mellomledere har i beslutningsprosessen. En del av ledernes rolle er å sørge for at eget fagområde prioriteres fordi det interne arbeidet i politiorganisasjonen tidvis er preget av sektortenkning, noe som spesielt synliggjøres under omkamper og skyving. Ved skyving, hvor saksbehandlingen av straffesaker forflyttes fra én driftsenhet eller seksjon til en annen uten gode faglige begrunnelser, blir aktørenes motiv trukket i tvil. Fenomenet er ikke i samsvar med samhandlingens ideal, men et utslag av sektorisering hvor det lille fellesskapet prioriteres av ledere over det store fellesskapet. 􀀃 􀀃 Det ligger en spenning mellom respekten for den suverene lederen, forpliktelsen til ledelsesfellesskapet og inkludering i beslutningsprosessen. Lojalitetsforventningene signaliseres, både under ordinære situasjoner som ansettelsesintervju, og under særskilte hendelser som Politikonflikten. Politikonflikten tjener som illustrasjon av hva som skjer når lojaliteten settes på prøve og fagforeningen utfordrer ledelsens lydighetsideal: Parallelle lojalitetssystemer er i konflikt med hverandre. Der «jeg vil, du skal»-ledelsen forutsetter absolutt etterfølgelse, preges hverdagen ellers av den autonome profesjonsutøveren som selv gis makt til å definere sine profesjonelle arbeidsoppgaver. Disiplinen som forutsettes for å gjennomføre koordinert samhandling i forbindelse med aksjoner som razzia eller i forbindelser med trafikkulykker og ran, fungerer ikke i en sammenheng hvor det er diskusjoner om utviklingen av organisasjonen over tid. Det er et avvik mellom idealene og realitetene: Kunnskapsmedarbeideren har en institusjonalisert rolle gjennom medvirkning, som skal innlemmes i prosesser og utvikle «eierskap», men blir brysom når det stilles spørsmål ved grunnlag for endringer. Ledernes forventning om det jeg beskriver som «prosesslojalitet», erstattes delvis med ønske om «beslutningslojalitet», selv om det går på bekostning av eierskapet til prosessene. Lojalitet er deltakelse i prosesser, også når det er uenighet om hva som er best for organisasjonen. Deltakelse i prosesser kan innebære redefinering av spilleregler, også i form av omkamper utført av ulydige ledere. Spørsmålet er hvem som skal avgjøre hva som har verdi i tjenesteutførelsen, og hvilke midler som er de beste for å nå målene. Kunnskap om idealer er ikke det samme som å omsette det i praksis, men lederne gjenkjenner det når det spiller seg ut: Den fremste honnørbetegnelse, hel ved, er forbeholdt de få lederne som personifiserer den profesjonelle standarden. Mellomlederen i et politibyråkrati settes i politisosiologien i liten grad i sammenheng med de organisasjonsinterne betingelsene for profesjonsutøving. Lojalitetsforventninger og politifaglige diskusjoner handler om en internpolitisk kamp, et spørsmål om både jurisdiksjon og ressurskamp. Idealet er at de ulike aktørene, spesialisert etter funksjon og fagområde, skal forenes til felles innsats. Systemet forutsettes å fungere som et profesjonsbyråkrati, men politiets styringsverktøy (PSV) og målene som trafikktall og kort saksbehandlingstid peker mer i retning av et maskinbyråkrati (Graner og Kronkvist, 2014).