Summary:

I denne artikkelen diskuterer vi utfordringer med å utvikle en kunnskapsbasert praksis innenfor en samstyringsmodell, der egen oppgaveløsning er avhengig av samarbeidet med andre. Vi gjør det gjennom en analyse av satsingen «Praksis- og kunnskapsutvikling i Nav-kontor», som skulle stimulere til lokal tjenesteutvikling i samarbeid mellom Nav og brukere, forskere og universitets- og høgskolemiljøer. Vi finner betydelige spenninger mellom de ulike institusjonelle aktørene som er involvert, og peker på tre ulike kunnskapssyn som har preget gjennomføringen og resultatene av satsingen: (a) et åpent kunnskapssyn hos departementet, basert på samarbeid, lokale initiativ og nasjonal koordinering;(b) et målrettet kunnskapssyn i direktoratet, som har prioritert utvikling, testing og spredning av evidensbaserte intervensjoner; og (c) et sprikende kunnskapssyn hos universitets- og høgskolesektoren, hvor deler av sektoren vektlegger behovet for dialog og refleksjon over egen praksis, mens andre opererer med mer teoretiske og evidensbaserte forståelser. Erfaringene fra denne studien viser at kunnskapsbasering kan være et kontroversielt anliggende, og at ulike kunnskapssyn utfordrer sentrale elementer i samstyringen, som dialog og samarbeid.