Summary:

Høsten 2009 fikk Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen i oppdrag av Kulturdepartementet å forske på Den kulturelle skolesekken (DKS). Forskningsprosjektet ble gjennomført i tidsrommet 2010–2013 av en forskergruppe bestående av fire forskere og åtte masterstudenter. Disse har kommet fra Uni Rokkansenteret, Universitetet i Bergen og Høgskolen i Bergen, og fra fagområdene sosialantropologi, statsvitenskap, administrasjonsog organisasjonsvitenskap, dramapedagogikk og musikkpedagogikk. Mandatet for forskningen var for det første å utføre uavhengig, kritisk og empirinær forskning på Den kulturelle skolesekken som ordning, for det andre å sette aktørenes opplevelser og erfaringer i sentrum, med fokus på elevene, lærerne, kulturbyråkratene og kunstnerne. I løpet av dette prosjektet observerte forskergruppen nærmere 100 skolesekkproduksjoner innenfor ulike kunstarter og ulike sjangre, på og utenfor skoler. I tillegg til observasjoner, ble også elever, kunstnere, kulturformidlere, lærere og kulturbyråkrater intervjuet. Også en spørreundersøkelse rettet mot skoleledere og kulturkontakter i fire fylker ble gjennomført. For en detaljert presentasjon og diskusjon av forskningsprosjektet viser vi til prosjektets avsluttende publikasjon, Den kulturelle skolesekken (Breivik og Christophersen 2013, i trykk). Én av innsiktene fra forskningsprosjektet er at DKS er en kompleks ordning og en mangfoldig praksis. Det finnes ikke bare én kulturell Skolesekk, det finnes mange Skolesekker med til dels svært variert innhold. En åpenbar årsak til variasjonene er det sentrale norske kulturpolitiske prinsippet om lokal forankring, noe som medfører stor grad av frihet til å utforme skolesekkordningen på lokalt nivå. En annen viktig årsak er at Skolesekken vil forstås ulikt av ulike mennesker, alt etter hvem de er og hvor de befinner seg i forhold til ordningen: Ordningen kan både forstås som arena for publikumsutvikling, ramme om meningsfulle kunstopplevelser, frirom i hverdagen, finansieringsordning, politisk tiltak, pedagogisk virksomhet, arbeidsområde for offentlig ansatte, kunst‐ og artistformidlingsbyrå, samarbeidstiltak, og politisk flaggskip. Skolesekken vil dermed også se forskjellig ut alt etter om den som betrakter ordningen er en symfoniorkestermusiker, barneskoleelev, naturfaglærer, kulturpolitiker, kommunebyråkrat, forsker, og så videre. En vesentlig del av forskningsprosjektet har dermed vært i å beskrive ordningen slik den framtrer fra ulike aktørers perspektiver, og masterstudentene i prosjektet har levert viktige bidrag til dette arbeidet. Seks masterstudenter har så langt levert sine oppgaver: Synnøve Kvile har studert hvordan 4. klassinger og produsenter omtaler musikk og musikkopplevelser i forbindelse med skolekonserter. I masteroppgaven Mellom liten og stor – tonar og ord: Ei diskursanalyse av korleis musikk kan bli forstått av elevar og produsentar i DKS (2011) hevder hun at elevene viser en svært konkret og subjektiv forståelse av kunst: Kvile diskuterer også hvordan gjengse talemåter og forestillinger om kunst og om forholdet mellom barn og kunst er med på å forme et erfarings‐ og handlingsrom for elever og produsenter. For eksempel vil produsentenes forståelse av barn som målgruppe bidra til å forme skolekonsertene, og dermed hvilke kunst‐ og kulturopplevelser elevene tilbys. I masteroppgaven Barns ulike møter med kunst og kultur: Hvordan barn fra en bydelsskole i Bergen møter DKS (2011) har Heidi‐Beate Aasen fulgt en småskoleklasse på en rekke DKS‐produksjoner. Hun spør hva som skjer i møtet mellom elever, lærere og kunstog kulturformidlere, og finner at elevers bakgrunn, erfaringer og kulturelle kapital har stor innvirkning på hvordan de tar imot og opplever kunst og kultur. Aasen finner at kunst‐ og kulturformidlerne i mange tilfeller tar i bruk skolens lærings‐ og disiplineringsformer, noe som låser formidlere, lærere og elever fast i bestemte roller som er med på å definere aktørenes erfaringsrom. Aasen viser hvordan elever yter motstand mot de voksnes maktog disiplineringsteknikker, og er slik med på å forhandle om autoritet og mening i produksjonene. Torstein Kayser har i masteroppgaven Elevdeltakelse i DKS: Sosiokulturelle perspektiv på deltakelse i musikkverksted (2012) utforsket hva som skjer i møtet mellom elever og formidlere i to musikkverksteder. Han undersøker særlig hvordan elevene blir involvert i aktiviteter og kreative prosesser, og spør hva som kan ha betydning for elevdeltakelse. Kayser viser at det ligger et potensiale for deltakelse og læring i verkstedssituasjonen som ikke nødvendigvis blir utnyttet. For eksempel kan det i prosjekter som tilsynelatende legger opp til stor grad av elevmedvirkning, være liten mulighet for elevene til å forme innholdet i prosjektet. Også kunstnernes antakelser om og forventninger til elevene, og måten kunstnerne kommuniserer med elevene på ser også ut til å være av betydning for elevenes deltakelse. Eilen Kathinka Markussen har i masteroppgaven Etter applausen: ungdommers erfaring med skolekonserter og DKS i et danningsperspektiv (2011) intervjuet ungdommer på videregående skole om deres erfaringer med musikkproduksjoner. Elevenes utsagn om musikkens generelle betydning i deres liv, refleksjoner om publikumsrollen, det sosiale miljøets betydning, hverdagen, demokratiske aspekter osv. blir diskutert i lys av danningsteori. Mens elevene oppgir å ha et nært og sterkt forhold til musikk i sitt privatliv, er erfaringene og opplevelsene av skolesekkproduksjoner mer blandet. En del av elevene ser ut til å ha problemer relatere det som presenteres gjennom Skolesekken til sitt eget hverdagsliv. Markussen finner at elevenes bakgrunn og interesser har stor betydning for hvordan de forholder seg til kunst‐ og kulturuttrykkene, og hvilket utbytte de mener å ha av disse. Ragnhild Tveits masteroppgave Portvaktane: utveljing av musikkproduksjonar i DKS i Noreg (2011) handler om utvelgelsen av musikkproduksjoner til Den kulturelleskolesekken i to bykommuner i Norge. Tveit har intervjuet skolesekkansatte i to kommuner, og analyserer også offentlige dokumenter i tilknytning til utvelgelsesprosessen. Med utgangspunkt i en kritisk diskursanalyse av materialet finner Tveit at det særlig er tre dimensjoner som spiller inn i utvelgelsesprosessene: Det er økonomiske hensyn, kjennskapen til feltet og de ansattes nettverk, og endelig det som kan kalles «nødvendighet», det vil si oppfatninger av hva som er nødvendige kvalifikasjoner hos kunstnerne for å skape «gode» møter med barn. Masteroppgaven til Jonas Dahl Bakke, Byråkrati, skole og kultur i skjønn forening? Et organisasjonsteoretisk perspektiv på DKS (2012) er basert på intervjuer med informanter i kommuner, fylkeskommuner og i sekretariat, og beskriver hvordan DKS blir gjennomført og organisert på et lokalt og regionalt nivå. I DKS ser vi at samordning i liten grad skjer gjennom autoritet, maktutøvelse og standardisering, men at dette heller skjer ved gjensidig tilpasning av oppgaver og informasjon. Det ser derfor ut til at nettverk har hatt stor betydning for utviklingen av DKS. Et viktig funn i oppgaven er at lokalt og regionalt nivå etterspør tydeligere styringssignaler fra nasjonalt nivå, mens sekretariatet presiserer at det er opp til fylkeskommunene hvordan de ønsker å arbeide med DKS. I det følgende presenterer vi tekstbidrag fra Eilen Kathinka Markussen (i samarbeid med Catharina Christophersen), Synnøve Kvile, Heidi Beate Aasen (i samarbeid med Jan‐ Kåre Breivik) og Ragnhild Opedal Tveit (i samarbeid med Catharina Christophersen) som omhandler elevers, produsenters og skolesekkansattes perspektiver på Den kulturelle skolesekken. Disse tekstene er en videreutvikling av problemstillinger og refleksjoner fra masteroppgavene i forskningsprosjektet. God lesning!