Summary:

Dette notatet er skrevet på oppdrag for Kulturutredningen 2014. Siktemålet har vært å redegjøre for tidligere og pågående forsknings- og utredningsarbeid om Den kulturelle skolesekken (DKS), og å drøfte styrker og svakheter ved ordningen i lys av dette. Den kulturelle skolesekken oppsto på 1990-tallet via enkeltstående kommunale og fylkeskommunale initiativ, blant annet i Sandefjord, Møre og Romsdal og Hedmark. Disse lokale og regionale initiativene utgjorde en viktig inspirasjon da den første regjeringen Stoltenberg foreslo egne bevilgninger til DKS over Kulturdepartementets budsjett i 2001. Ordningen ble fra da av nasjonal, og var da også en konkretisering av utfordringer påpekt i statlig kulturpolitikk og skolepolitikk fra tidlig 1990-tall3. I St.meld. nr. 61 (1991–1992) Kultur i tiden, ble det understreket at barn og unge må få oppleve profesjonell kunst og kultur og få ta i bruk egne kulturelle ressurser. I handlingsplanen Broen og den blå hesten (KUF og KD, 1996) ble det lagt vekt på økt samarbeid mellom skoleverket og kunst- og kultursektoren. I Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, L97 (KUF, 1996) ble det understreket at skolen skal være et sted hvor barn og unge møter profesjonell kunst og kultur av høy kvalitet, og der de blir inspirert til egenaktivitet. DKS og Kulturskolene, og til en viss grad Ungdommens kulturmønstring (UKM), er sentrale virkemidler for oppnåelse av dette. I 2001 var bevilgningen på 17 millioner kroner. Denne summen ble gradvis økt. I 2003 fikk ordningen en grundigere finansiering gjennom endringen av tippenøkkelen, hvor en større andel av spilleoverskuddet til Norsk Tipping ble gjort tilgjengelig for arbeid med kunst- og kulturformidling til barn og unge. DKS har vært en del av regjeringens kulturpolitiske satsing for grunnskolen siden 2001, og har etter hvert (fra 2008) blitt utvidet til også å gjelde videregående skole. Dette betyr at alle elever – fra 6 til 19 år – nå er innlemmet i ordningen. DKS er et samarbeid mellom Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet, og innebærer at alle elever i grunnskole og videregående skole skal motta profesjonelle kunst- og kulturtilbud flere ganger i året. Hensikten er at elever skal få tilgang til, bli kjent med og utvikle forståelse for kunst- og kultuttrykk (Stortingsmelding nr. 8, 2007– 2008, Kulturell skulesekk for framtida, side 22). Tilbudene skal være av høy kvalitet og vise hele bredden av kulturuttrykk, så som scenekunst (teater dans), visuell kunst, musikk, film, litteratur, og også kulturarvsprosjekter. Disse kulturmøtene skal inngå som en naturlig del av skolehverdagen, og skal bidra til å innlemme kunst og kultur i arbeidet med å oppfylle skolens læringsmål. I styringsdokumentet for ordningen (Stortingsmelding nr. 8, 2007–2008) presiseres målene og prinsippene i ordningen, og det går klart fram at DKS skal utformes og kontinuerlig vurderes ut fra følgende ti kriterier: Det skal være en varig ordning. Den skal videre være for alle elever uavhengig av hvilken skole de går på og hva slags økonomisk, sosial, etnisk og religiøs bakgrunn de måtte ha. DKS skal bidra til å realisere målene i læreplanverket, både i generell del av læreplaner og i de enkelte fags læreplan. Ordningen skal ha høy kvalitet og elevene skal få et profesjonelt kunst- og kulturtilbud med høy kunstnerisk kvalitet. Kulturelt mangfold skal vektlegges, noe som innebærer at DKS skal omfatte ulike kunst- og kulturuttrykk fra et mangfold av kulturer og fra ulike tidsperioder. Bredde og variasjon skal også sikres med hensyn til både sjangre og formidlingsmåter. Videre skal tilbudet være preget av regelmessighet på alle klassetrinn. DKS skal også forstås som et samarbeidstiltak mellom kultur og skole på alle nivå, både lokalt, regionalt og nasjonalt. I rollefordelingen mellom kultur og skole vektlegges det at opplæringssektoren har ansvaret for å legge forarbeid og etterarbeid til rette for elevene, mens kultursektoren har ansvaret for kulturinnholdet og for å informere om innholdet i god tid. Sist men ikke minst vektlegges lokal forankring og eierskap. Det hevdes at ordningen «må forankres lokalt, i den enkelte skolen, kommunen og fylket for å sikre lokal entusiasme og gi rom for lokale varianter slik at alle skal kunne kjenne eierskap til skolesekken» (Stortingsmelding nr. 8, side 22). Disse kriteriene er viktige av flere grunner, noe vi kommer tilbake til senere i dette notatet. DKS har en styringsgruppe hvor en statssekretær fra Kulturdepartementet og en statssekretær fra Kunnskapsdepartementet inngår. Styringsgruppa skal definere mål og virkemidler for DKS og gi råd til Kulturministeren om de overordnede føringene og rammefordelingen av spillemidlene. Overføringene går til fylkene som har rapporteringsansvar for bruk av midlene. Noen kommuner forvalter hele sin andel av spillemidlene (100 % kommunene), men rapporterer likevel via sitt fylke. Det daglige ansvaret ivaretas av Sekretariatet for Den kulturelle skolesekken som nå er underlagt Norsk Kulturråd. På regionalt og lokalt nivå er det stor variasjon i hvordan DKS er organisert. Det er også variasjon med hensyn til hvor stor andel fylkene og kommunene bruker på lokale/regionale kunst- og kulturaktører. I den sammenheng er det viktig å få med at DKS også støtter seg på tunge nasjonale aktører som benyttes konsultativt og har egne tilbud (og programmeringsansvar) inn i ordningen. De viktigste nasjonale aktørene er Rikskonsertene, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Norsk scenekunstbruk, Film & Kino og Norsk Forfattersentrum. Norsk Kulturråd er også viktig, kanskje den viktigste nasjonale aktøren, med tanke på de støtteordningene de har for kunstproduksjon for barn og unge. For en mer detaljert gjennomgang av ordningens historikk og organisasjon, viser vi til Stortingsmelding nr. 8, 2007–2008, Kulturell skulesekk for framtida og DKS-sekretariatets hjemmeside4. I dette notatet gir vi først en gjennomgang og vurdering av forskning og utredning om DKS gjort av andre. Deretter presenterer vi funn og perspektiver fra vår egen pågående forskning om DKS. Dette representerer midlertidige konklusjoner fra Uni Rokkansenterets og Høgskolen i Bergens treårige og flerfaglige forskningsprosjekt (2010–2012) om DKS.