Summary:

Det historisk-filosofiske fakultetet (HF-fakultetet) ved Universitetet i Bergen (UiB) tok på en fakultetssamling våren 2004 initiativ til å evaluere instituttstrukturen. Dagens instituttorganisering som ble sist endret i 1995 da flere institutt ble slått sammen. En viktig del av evalueringen skulle være å gjennomføre en undersøkelse av de vitenskapelige ansattes syn på svakheter og styrker ved nåværende organisasjons- og ledelsesordninger, vilkårene for framtidig instituttorganisering og for utøvelse av faglig ledelse ved fakultetets institutter og seksjoner. Evalueringen har blitt gjennomført av Rokkansenteret i Bergen i samarbeid med Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP) i Oslo. Den baseres på spørreskjemaundersøkelse blant vitenskapelig ansatte, intervjuundersøkelse med instituttledelse og studieprogramkoordinatorer og egenevalueringer fra instituttene ved fakultetet. Spørreskjemaundersøkelsen oppnådde en svarprosent på 69. Følgende institutt ble slått sammen i 1995: Institutt for kunsthistorie og kulturvitenskap ble slått sammen med Teatervitenskapelig institutt (IKK). Institutt for fonetikk og lingvistikk og Litteraturvitenskapelig institutt ble slått sammen (LiLi). Klassisk institutt, Russisk institutt og Religionsvitenskapelig institutt ble slått sammen til IKRR. Til forskjell fra HF-fakultetet i Oslo, som hadde reorganisert sin instituttstruktur i 1989, ble relativt store fag som arkeologi, filosofi, historie, nordisk og romansk ikke berørt av sammenslåingene. I Bergen ble instituttsammenslåingene gjennomført ut fra ulike kriterier, men hovedvekten ble lagt på samarbeid og deling av de administrative ressursene. Tanken var at reorganiseringene på sikt kunne bidra til mer tverrfaglig samarbeid om forskning og undervisning. Når det gjelder LiLi og IKK ser vi 10 år senere at reformen ikke har resultert i mer tverrfaglig samarbeid om forskning og undervisning. Men ved LiLi har sammenslåingen hatt en positiv effekt for fagpersonalet når det gjelder den administrative arbeidsbyrde. Til forskjell fra LiLi og IKK ble IKKR slått sammen på grunnlag av et allerede eksisterende samarbeid mellom etablerte forskere ved fakultetet. Dette kriteriet kommer også til utrykk når IKRR i sin egenvurdering til denne evalueringen ber om at det ikke tas stilling til eventuelle reorganiseringer av instituttet før om fem år, da en del av de personene som dannet kjernen i det tverrfaglige samarbeidet da går av med pensjon. At IKKR ble basert på enkeltpersoners preferanser om hvem de ønsket å samarbeide med er nok en vesentlig forklaring på at IKRR har fungert meget godt både når det gjelder ledelse, administrasjon og samarbeid om forskning og hovedfagsundervisning mellom seksjonene. Historisk institutt skiller seg ut som det av instituttene ved HF der flest ansatte er enig i at instituttet fungerer som en felles faglig og sosial arena. For øvrig er det store instituttvise forskjeller i svarfordelingen på disse spørsmålene. De fleste institutt er likevel ifølge egenevalueringene motstandere av å starte en prosess med instituttsammenslåinger. Noen frykter øket byråkratisering, og mange er redde for at eget fag skal oppsplittes. Mange fremhevet at det nå var behov for reformpause ettersom implementeringen av Kvalitetsreformen hadde krevd mye energi. Dessuten ble det påpekt at fakultetet ikke hadde de bygningsmessige forutsetninger som var nødvendig for å gjennomføre eventuelle samlokaliseringer. Unntakene er Germanistisk institutt og fagmiljøene ved IKK der det ikke er enighet om de ønsker å beholde dagens struktur eller om de vil starte med en omorganisering. Av egenevalueringen til LiLi fremgår det at disse fagmiljøene ikke er negative til en prosess med omorganisering, så sant den innebærer en desentralisering av instituttstrukturen eller baseres på tverrfaglig felleskap. I egenvurderingene gir instituttene utrykk for sine ønsker hvis en reorganisering blir påkrevd. Deler av fagmiljøet ved Seksjon for kunsthistorie ønsker å slå seg sammen med andre estetiske fag som litteraturvitenskap, teatervitenskap og eventuelt Griegakademiet. Ifølge egenvurderingene foretrekker alle språkinstituttene et institutt for fremmedspråk fremfor å skille litteraturmiljøet fra lingvistikkmiljøet organisatorisk. Men av intervjuene fremgår det at også finnes ansatte som ønsker å skille litteraturmiljøet fra lingvistikkmiljøet. Spørreundersøkelsen viser at de vitenskapelig ansatte prioriterer forskningssamarbeid og undervisningssamarbeid fremfor administrativ effektivisering når det gjelder grunnlaget for en eventuell instituttsammenslåing. Tall fra spørreundersøkelsen viser at det ved alle institutt med unntak av ett er et flertall som er mot instituttsammenslåing. Færrest tilhengere av instituttsammeslåing finnes blant de vitenskapelig ansatte på Filosofisk, Historisk og Engelsk institutt. Flest tilhengere av instituttsammenslåing er det ved Arkeologisk, Germanistisk og Nordisk institutt, der dette antallet ligger på mellom 35 og 50 %. Det er dobbelt så mange menn som kvinner som er ubetingede motstandere av instituttsammenslåing. Det er også en betydelig høyere andel ubetingede motstandere av instituttsammenslåing i den eldste gruppen 54–69 år enn blant de mellom 27–53 år. . Seksjonsnivået er en uformell del av organisasjonsstrukturen ved HF. Ved alle institutt med seksjoner, det gjelder også Romansk institutt, rapporterer styrere og seksjonsledere at det er på seksjonsnivået de viktige beslutningene tas og den daglige drift ivaretas. Ved alle disse instituttene er det et eget «seksjonsstyre» og en egen «seksjonsleder». Selv om seksjonene ikke har formell beslutningsmyndighet, fremstår de også som formelle enheter. Dette poenget illustreres når alle institutt med seksjoner i egenevalueringen fremhever at seksjonslederen bør kompenseres for sitt arbeid. Spørreundersøkelsen viser at halvparten av fagpersonalet er helt eller delvis enig i at programstrukturene fører til mye dobbeltarbeid. Av intervjuene fremgår det at mange tror dette dreier seg om innkjøringsproblem som vil gå seg til etter hvert. Men fakultetet må likevel forholde seg til de uklare ansvarsforhold og treghet som oppstår omkring forvaltningen av lavere gradsstudier. Fagpersonalet er delt i sitt syn på hvorvidt administrative funksjoner bør desentraliseres til instituttene. Halvparten sier seg helt eller delvis enig i at fakultetet lykkes i å ivareta helheten når det gjelder undervisningsoppgaver, mens 29 prosent er helt eller delvis enig i at fakultetet lykkes i å ivareta helheten når det gjelder forskningsstrategi. Det er nylig vedtatt at alle fakulteter ved UiB må tilsette instituttstyrere fra høsten 2007. Men denne evalueringen avdekker at et flertall av det vitenskapelige ansatte ved HF er motstandere av denne reformen. Et flertall av de vitenskapelig ansatte støtter imidlertid andre tiltak for å styrke instituttstyrerfunksjonen, men ønsker altså reform av den valgte styreren fremfor å tilsette en styrer på åremål. Mange fagmiljø formidlet at de ønsket å beholde den demokratiske styringstradisjonen. Men en vesentlig tendens, eksempelvis i fagmiljøenes egenvurderinger, er likevel at mange miljøer er tilhengere av sterkere forskningsledelse ved instituttene enn det som tradisjonelt har vært praktisert. Ved institutter som allerede har flere fag tenderer seksjonene til å opprettholde skansene mellom fag, både faglig og administrativt. Snarere enn å bidra til en rasjonalisering av styringsstrukturen har de instituttsammenslåingene som ble gjennomført i 1994–95 bidratt til et ekstra uformelt nivå i styringsstrukturen. Seksjonene har en uklar stilling i fakultetets styringsstruktur, noe som er gjenstand for frustrasjon blant deler av fagpersonalet. I tillegg har forvaltningen av de nye modulbaserte studieprogrammene bidratt til en ny spesialisert struktur mellom institutter og fakultetsledelse. Det er til dels uklart hvilke prinsipper for arbeidsdeling som skal gjelde mellom programstyret og instituttene når det gjelder fordeling av ressurser og myndighet, eksempelvis godkjenning av studieplaner. Fakultetet er dermed stilt overfor vesentlige utfordringer når det gjelder vilkår for fremtidig instituttorganisering. Imidlertid har opprettelsen av en egen enhet for forvaltning av oppgaver i tilknytning til økonomi og studieveiledning ved fakultetet så langt vært en konstruktiv tilnærming for å avlaste instituttene i forhold til de mer omfattende forvaltningsoppgavene etter Kvalitetsreformen.