Summary:

Ungdom i NAV er en brukergruppe som blir sterkt prioritert av det offentlige. I denne masteroppgaven har jeg undersøkt hvordan NAV arbeider med ungdom som mottar sosialhjelp. Problemstillingen jeg har arbeidet ut i fra er ’’Hvordan forvalter NAV-kontor arbeidet med ungdom under 30 år som mottar sosialhjelp?’’ Oppgaven belyses fra de ansattes perspektiv. Deretter satte jeg opp fire forskningsspørsmål som skal bidra til å belyse problemstillingen. Disse forskningsspørsmålene handler om hvilke utfordringer veiledere møter i dette arbeidet, om organisering har noen betydning, hvordan innføringen av aktivitetsplikten har påvirket arbeidet og hvilke oppfølgingsmetoder som brukes. For å belyse problemstillingen har jeg valgt kvalitativ metode og gjennomført ti intervjuer fordelt på to NAV-kontor. Av disse ti er seks veiledere i ungdomsavdelingen (tre fra hvert kontor), begge avdelingslederne fra hvert NAV-kontor og begge NAV-lederne. Resultater og drøfting er presentert i samme kapittel, og er delt inn i fire deler etter de fire forskningsspørsmålene. Min forskning viser at veiledere møter flere utfordringer både i møte med ungdom og i arbeidet for ungdommen. Informantene pekte spesielt på utfordringer ved ungdom knyttet til at de oppleves som lite realitetsorienterte og har lite livserfaring. Mangel på ressurser i form av nok tid og ansatte ble også vektlagt som en utfordring. Når det kom til organisering viser mine data at alle var fornøyde med opprettelsen av egne ungdomsavdelinger. Det som vanskeliggjør arbeidet med tanke på organisering var at ungdommer kunne oppleve å ha flere veiledere på en gang, noe som kunne forstyrre arbeidet. Samtlige av mine informanter var positive til innføringen av aktivitetsplikten som ble igangsatt 01.01.17. Aktivitetsplikten sier at alle ungdom som mottar økonomisk sosialhjelp skal stilles vilkår til, ofte i form av en aktivitet. Aktivitetene som tilbys skal oppleves som hensiktsmessige og meningsfulle for ungdommen. Ut i fra mine data var ikke veilederne fornøyde med de tiltakene de hadde å tilby og mente at de hadde behov for flere aktiviteter. Mine data viser at det ble vektlagt å kunne gjennomføre god kartlegging som den viktigste oppfølgingsmetoden. Det ble også trukket frem viktigheten av å være tilgjengelig for ungdommen og ha nok tid til tett, individuell oppfølging. Informantene mine ønsket å kunne møte ungdommen der de var og ha flere tiltak tilgjengelige når de trengte det, og på grunn av lite tid ble dette utfordrende.