Summary:

DFØ har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet kartlagt utviklingstrekk når det gjelder statlig tilsyn med kommunene. Kartleggingen har vært innrettet mot å besvare tre spørsmål:

• Hva er omfanget av statlig tilsyn?
• Hva er nytten av statlig tilsyn?
• Hvordan styres og samordnes statlig tilsyn?

Datamaterialet baserer seg blant annet på oversikter over antall tilsyn, spørreskjemaundersøkelse til samtlige kommuner og fylkesmannsembeter, samt intervjuer med kommuner og tilsynsmyndigheter.

Dette er våre funn:

Det er ingen store endringer i omfanget av statlig tilsyn, men det oppleves som tidkrevende
• Antallet tilsyn varierer fra år til år, men verken kommunene eller fylkesmannsembetene har noen klar opplevelse av at omfanget av tilsyn har økt de siste fem årene
• Mange opplever tilsyn som tidkrevende for kommunen. Særlig gjelder dette arbeidet med å innhente dokumentasjonen i forkant av et tilsynsbesøk.

Kommunene vurderer statlig tilsyn mer positivt enn tidligere
• Statlig tilsyn oppleves som nyttig. 90 prosent svarer at statlig tilsyn er nyttig for å sikre at kommunene følger pålagte lover og regler. Men setter vi tilsyn opp mot andre virkemidler, ser vi at veiledning oppleves som enda mer nyttig.
• Opplevelsen av nytte henger blant annet sammen med at det i økende grad iverksettes læringsaktiviteter, dels i forkant og dels i etterkant av tilsynsbesøk. Dette vurderes som nærmest utelukkende positivt både fra kommunene og tilsynsmyndighetene.
• Opplevelsen av nytte kan også ses i sammenheng med at fylkesmannen nå har et større handlingsrom til å velge tema for tilsyn. Fylkesmannens egeninitierte tilsyn oppleves som mest nyttig både fra kommunene og fylkesmannen.

Fylkesmannen har fått større handlingsrom, og det er større fleksibilitet i virkemiddelbruken
• Fylkesmannen har fått større handlingsrom til å bestemme tema, volum og virkemidler i tilsynene. Dette åpner for å gjøre tilsynene mer risikobaserte og relevante. Men fortsatt er det over 40% av fylkesmennene som mener lov og regelverk hindrer dem i å føre tilsyn med de temaene de finner mest formålstjenlige.
• Tilsynsmyndighetene er mer fleksible i virkemiddelbruken og tar i bruk nye virkemidler, som for eksempel egenvurdering og brukerinvolvering.

Samordningsbehovene blir bedre ivaretatt
• Fylkesmannen har fått nye verktøy for å samordne tilsyn, og manglende samordning oppleves ikke som noe stort problem verken for kommunene eller tilsynsmyndighetene. Unntaket er samordning med kommunens egenkontroll, spesielt forvaltningsrevisjonene. I kommunelovens paragraf 30-7 slås det fast at statlige tilsynsmyndigheter i sin planlegging skal ta hensyn til relevante forvaltningsrevisjonsrapporter. Vårt inntrykk er at dette gjøres i varierende grad, og at det med fordel kan legges opp til en større systematikk i å innhente denne type informasjon.

• Fra en situasjon der hvert sektortilsyn har vært bygd opp som siloer med hvert sitt tilsynsregime, ser vi tendenser til at forskjellene blir mindre bl.a. i metodikk fordi tilsynsmyndighetene inspirerer og lærer av hverandre. Her kan vi spore en form for konvergering eller gjensidig frivillig tilpasning som kan minske behovet for sentral styrt samordning på tvers av sektorene.

Nye samordningsbehov kan tilsi større behov for tverrfaglige tilsyn
• Det har det siste tiåret blitt større oppmerksomhet om å ta tak i problemer som krever samarbeid på tvers av sektorgrensene. For å få det til må kommunene utvikle mer integrerte tjenester, også på områder som er underlagt ulike statlige sektortilsyn. Dette stiller nye forventninger til samarbeid mellom statlige tilsynsmyndigheter, harmonisering av tilsynsregimer og felles tverrfaglige tilsyn.