Summary:

I denne oppgaven har vi forsøkt å finne ut hvilket potensiale Tolletaten faktisk har til å bidra til norsk forebyggende samfunnssikkerhet. Vår motivasjon har vært begrunnet i at informasjon om vareførsel i etaten, oppleves som en styrke som ikke utnyttes godt nok, og at det er et økende fokus og satsing på digitalisering av informasjon om varestrømmer og på etterretning.
Vi gjennomførte en kvalitativ studie hvor vi gjennomgikk en mengde dokumentasjon og nasjonalt rammeverk om samfunnssikkerhet, samt intervjuet nøkkelpersoner for å finne svar på de ulike temaene vi ønsket å belyse. Vårt hovedfokus har vært på sammenhengen mellom informasjon som ressurs og forebygging, og vi har gjennom oppgaven satt dette i sammenheng med utvalgt faglitteratur om samfunnssikkerhet, beredskap, samvirke og såkalte «slemme problemer». Avslutningsvis forsøkte vi å finne hva som eventuelt hindrer etaten i å benytte denne muligheten til et økt bidrag til samfunnssikkerheten. Disse hindrene omgjorde vi til muligheter og anbefalinger til hvordan samfunnet bedre kan utnytte dette fremtidige bidraget til å beskytte samfunnet i et forebyggende perspektiv.
Tolletaten har i flere år, i kraft av sitt samfunnsoppdrag, forsøkt å få det den mener er en rettmessig plass i norsk samfunnssikkerhet, og i like mange år har etaten vist stor evne til å omstille seg, improvisere og gi støtte til andre etater, når kriser på ulike vis har berørt landets grenser. Etatens samfunnsoppdrag innbefatter samfunnsbeskyttelse, noe den i aller høyeste grad opplever å leve opp til.
Samtidig forteller ulike evalueringer oss at kriser som rammer samfunnet får et stadig større skadeomfang, og større enn nødvendig, fordi etater ikke samarbeider i tilstrekkelig grad. Dette gjelder ikke bare i kriser, men også i arbeidet med å forebygge hendelser. Eksemplene er mange, og Tolletaten sitter i dag på informasjon, kombinasjoner av informasjon og kunnskap om varer, kjøretøy og mennesker som krysser grensen. Den økte satsingen på mer omfattende og tidligere informasjon, systemer, etterretning og analyse antas å bli en økt kapasitet som kan utnyttes til forebyggende samfunnssikkerhet. Dette står i kontrast til at etaten i hovedsak blir inkludert grunnet sin bemanning på grensen, og det var av interesse å forstå om dette er beste måte å utnytte etatens kapasiteter på.
Oppsummert mener vi å ha funnet støtte for flere av våre antagelser. Vi fant at informasjonen Tolletaten besitter, som kommer stadig tidligere og som settes sammen, er helt unik og har stor nytteverdi. Nytteverdien gjelder både for etaten selv, ved å kunne bli enda mer treffsikre når det gjelder å identifisere avvik, men nytteverdien kan også være stor for andre etater hvis informasjonen deles. En rekke andre etater kan dra nytte av informasjonen Tolletaten besitter ved å berike sine situasjonsbilder, i sitt arbeid med å forebygge ulike former for hendelser. Videre fant vi at det i dag ligger en del hindre i veien for å utnytte dette potensialet. Et hinder er at det er lite kjent utenfor etaten at den besitter slike kapasiteter. Det er viktig at dette fremkommer tydelig for andre etater og beslutningstagere, fordi samfunnet har behov for slike kapasiteter, og fordi myndighetene ønsker at de benyttes effektivt. Dette fordi samfunnet står overfor krevende og sammensatte trusler, som krever at slik kapasitet utnyttes effektiv til det beste for norsk samfunnssikkerhet. I tillegg fant vi at myndighetene har forsøkt å legge til rette for, og ønsker tverrsektorielt samarbeid, for å beskytte samfunnet på en god og effektiv måte. Det er en vei å gå for å få til godt samvirke og et tilstrekkelig godt tverrsektorielt samarbeid, for å møte de sikkerhetsutfordringene samfunnet står ovenfor på en god måte. Ved siden av tidlig og sammensatt informasjon, som kan peke på avvik innenfor lovlige varestrømmer, fant vi også at det i flere år er satset stort på Tolletatens kapasiteter innenfor etterretning og analyse. Dette er en del av den viktige informasjonskapasiteten som bør utnyttes og samarbeides om tverrsektorielt. Viktigheten av dette bekreftes av mange hendelses-evalueringer de senere år, og det er også stadfestet i egen utredning fra Forsvarets forsknings-institutt om styrking av Forsvaret, at en av flere satsinger bør være «[…] styrke den nasjonale evnen til krisehåndtering gjennom å satse på overvåking, etterretning og myndighetsutøvelse, mer tilstedeværelse og bedre mobilitet, sikring og sivilt-militært samarbeid» (Forsvarets forskningsinstitutt, 2019, s. 3).