Summary:

På begynnelsen av 2000-tallet ble det næringsrettede virkemiddelapparatet for innovasjon
og næringsutvikling reorganisert og Innovasjon Norge ble opprettet basert på de tidligere
aktørene Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Statens veiledningskontor for oppfinnere,
Norges Eksportråd og Norges Turistråd. Disse fire organisasjonene, som inntil
utgangen av 2003 var selvstendige aktører som alle jobbet for å fremme norsk næringsliv
på hver sin måte, ble slått sammen for å etablere en enkelt aktør som skulle forvalte
den statlige virkemiddelporteføljen rettet mot innovasjon og næringsutvikling. I samme
periode ble det også etablert en egen innovasjonspolitikk som var innrettet mot å øke
innovasjonsgraden i Norge og derigjennom øke verdiskapingen i landet. Innovasjonspolitikken
var tverrpolitisk og gikk på tvers av departementer og sektorer, med Nærings- og
handelsdepartementet som hovedansvarlig. Den innovasjonspolitiske planen med tittelen
Fra idè til verdi ble signert av fem ministre og dermed forankret i fem ulike departementer,
et tydelig signal på viktigheten av planen og dens grenseoverskridende karakter.
Disse to endringene som ble gjort i og av den norske forvaltningen skjedde i en tid da
selve fenomenet og begrepet innovasjon fikk mye oppmerksomhet, både i politikken,
akademia og i samfunnet for øvrig. Flere land fikk sine uttalte innovasjonspolitiske strategier
og planer, innovasjon fikk plass i eksisterende utdanninger og det ble etablert egne
utdanningsprogrammer med innovasjon i sentrum ved en rekke høgskoler og universiteter,
det var mye fokus på å være innovativ og innovasjon ble blant annet mye brukt i
markedsføring.
Opprettelsen av Innovasjon Norge er temaet for denne avhandlingen, nærmere bestemt
bakgrunnen for reorganiseringen og betydningen av innovasjonsbegrepet i den prosessen.
Avhandlingen er basert på at Innovasjon Norge ble opprettet i en tid hvor innovasjonsbegrepet
fikk mye oppmerksomhet og ble ansett som viktig for et lands verdiskaping
og konkurransekraft i en stadig mer globalisert verden. I denne avhandlingen blir
argumentasjonen for reorganiseringen av virkemiddelapparatet og lanseringen av den
innovasjonspolitiske planen sett i forhold til dette populære innovasjonsbegrepet, samt
følgene innovasjonsbegrepet fikk for organisasjonsutformingen av Innovasjon Norge.
Avhandlingens problemstillinger belyses empirisk ved bruk av dokumenter og kvalitative
intervjuer med personer som enten var sentrale i reorganiseringsprosessen eller
som er en del av det nåværende Innovasjon Norge. I analysen benyttes institusjonell
teori, moteteori og translasjonsteori for å vise hva som skjer med innovasjonsbegrepet
fra argumentasjon for reorganisering til implementering av planene, og hvordan
begrepet defineres og operasjonaliseres i ulike kontekster. Først blir innovasjonsbegrepet
benyttet som et argument for å slå sammen fire ulike organisasjoner med til dels ulike mål og virkemidler til en organisasjon med den overordnede målsettingen om å skape
bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling i hele landet med innovasjon
gjennom internasjonalisering, innovasjon og profilering, jamfør lov om Innovasjon
Norge. Deretter blir innovasjon trukket frem som ett av de viktigste verktøyene for å
skape økonomisk vekst, illustrert ved den nevnte målsettingen. Spørsmålet blir dermed
hvordan dette innovasjonsbegrepet blir definert og operasjonalisert fra planstadiet til
implementert verktøy. Avhandlingen følger dermed begrepet og demonstrerer hvordan
dette blir brukt til dels svært ulikt både av forskjellige aktører, men også i ulike sammenhenger
og avdekker en inkonsistent operasjonalisering og bruk av dette uttalte verktøyet
for økonomisk vekst.