Sammendrag:

I løpet av de siste 20 år har den tradisjonelle hierarkiske og integrerte statlige styringsmodellen gradvis blitt erstattet av en mer horisontalt strukturert og fragmentert modell. Et sentralt aspekt ved denne utviklingen i mange land har vært en endring i organiseringen av regulerende aktiviteter. Regulering basert på kommando og kontroll fra sentralt hold har blitt svekket til fordel fra regulering gjennom autonome tilsynsorganer. Et formål med dette notatet er å gi en oversikt over den internasjonale litteraturen på feltet ved å bringe sammen litteraturen om regulering og reguleringsreformer på den ene siden og litteraturen om sentrale statlige «agencies» på den andre siden. Vi diskuterer denne utviklingen ved først å diskutere sentrale begreper som regulering, den regulerende stat, og sentrale semi-autonome myndigheter. Deretter beskriver vi utviklingen og effektene av den nye reguleringsmodellen og omtaler en rekke empiriske studier av reformprosesser og effekter i ulike land og sektorer. Endelig diskuteres hvordan en del av de viktigste empiriske trekkene kan fortolkes ved hjelp av ulike teoretiske tilnærminger slik som økonomisk-rasjonelle, organisasjons-strukturelle og institusjonelle perspektiver. Notatet avsluttes med noen forslag til videre forskning på dette feltet.