Sammendrag:

Tema for denne studien er reorganiseringen av materiellforvaltningen i Forsvaret, som var et ledd i effektiviseringen av Forsvaret som helhet. Forsvarets materiellforvaltning har ved reformen gått fra å være organisert med basis i de ulike forsvarsgrenene, i kraft av forsyningskommandoene, til å bli samlet i en felles organisasjon; Forsvarets logistikkorganisasjon. Dette innebar etablering av en felles ledelse for hele materiellforvaltningen, samtidig som FLOs internstruktur ble organisert i fire felles divisjoner som var basert på prosesser. Hensikten bak reorganiseringen var et ønske om å effektivisere prosesser og arbeid med å anskaffe og vedlikeholde materiell, og et hovedmål var å gjøre styringen av fredsvirksomheten mer effektiv og oversiktlig. Da divisjonsstrukturen bare hadde fungert i om lag et halvt år ble det imidlertid av Forsvarsdepartementet tatt initiativ til å opprette en arbeidsgruppe (AGO) som skulle arbeide med den videre omstillingen i FLO. Årsaken til dette var at FLO hadde signalisert at de ikke ville være i stand til å nå de kravene til innsparinger som de stod ovenfor. De organisatoriske endringene som fulgte av dette var at ledelsesnivået i divisjonene ble fjernet og de fire divisjonene ble splittet opp i syv avdelinger.

Formålet med studien har vært å karakterisere reorganiseringsforløpets aktiviserings- og defineringsaspekt, og analysere dette med utgangspunkt i ulike organisasjonsteoretiske perspektiver. Jeg har benyttet meg av to varianter av et instrumentelt perspektiv, en hierarkisk og en forhandlingsvariant, og to institusjonelle perspektiver; henholdsvis kultur- og myteperspektivet. Et hovedskille mellom de instrumentelle og de institusjonelle tilnærmingene er at de instrumentelle ser på organisasjoner som et redskap eller verktøy som står til disposisjon for lederne, mens de institusjonelle perspektivene åpner for at organisasjoner har egne institusjonelle regler, verdier og normer som gjør at de har en selvstendig innflytelse på beslutningsatferd. Jeg benyttet de ulike teoretiske tilnærmingene komplementært og brukte derfor en utfyllende metodisk strategi. Det ble imidlertid tatt utgangspunkt i den hierarkiske varianten av det instrumentelle perspektivet fordi jeg ut fra Forsvarsdepartementet og Forsvarets hierarkiske oppbygning forventet at denne tilnærmingen ville forklare hoveddelen av de empiriske funnene.

Jeg har konkludert med at reorganiseringen av materiellforvaltningen i Forsvaret i stor grad kan fortolkes som en tett koblet prosess. Det vil si at det hierarkiske lederskapet kontrollerte aktiviseringsaspektet samtidig som defineringsaspektet var klart. Jeg har videre fremholdt at et sentralt trekk ved forholdet mellom prosessens aktiviserings- og defineringsaspekt var at det hierarkiske lederskapet i stor grad kontrollerte defineringsaspektet gjennom aktiviseringsaspektet. Dette kommer tydelig til uttrykk ved at kontrollen over defineringsaspektet ble svekket på de tidspunkt der kontrollen over aktiviseringsaspektet var svak. Videre hadde alle de teoretiske tilnærmingene forklaringskraft knyttet til reorganiseringen av materiellforvaltningen i Forsvaret. De supplerende teorier (forhandlingsteori, kulturteori og myteteori) hadde stor forklaringskraft da den hierarkiske styringen og kontrollen var svak, og ved enkelte anledninger var det også slik at elementer av forhandlinger, organisasjonskultur eller myter/institusjonelle omgivelser begrenset mulighetene for hierarkisk styring og kontroll av prosessen. Det som kanskje er mer interessant er imidlertid at de supplerende teoriene også hadde god forklaringskraft på de tidspunkt hvor prosessen var preget av sterk hierarkisk styring og kontroll. Jeg har gjennom analysen i tilknytning til dette vist at den hierarkiske ledelsen ved flere anledninger brukte elementer fra de supplerende teorier til å styrke sin kontroll over prosessen.