Sammendrag:

Norges forskningsråd er den viktigste enkeltaktøren i det norske forskningssystemet og forståelse av dette organet er avgjørende for forståelse av hvordan Norge organiserer forskningspolitikken. Forskningsrådet er et underlig ’dyr´ som det kan være krevende å definere, noe som reflekteres i de mange oppgavene som er tillagt rådet. For meg fremstår forskningsrådet som to ting: Rådet er på den ene siden et statlig forvaltningsorgan ettersom det har: ”(…) rolla som iverksetjar av dei forskingspolitiske målsetjingane til styresmaktene”. I forlengelsen av dette ligger det en erkjennelse av hvordan rådet tilhører den statlige forvaltning og hvordan rådets aktiviteter skal bidra til å nå overordnede politiske målsetninger. Samtidig er rådet et faglig organ, og helt sentralt i rådets aktiviteter er vurderinger av ulike prosjektsøknaders kvalitet og relevans. Denne kvalitetsvurdering har videre en viktig sosial karakter i og med at rådet ikke bare fordeler penger og ressurser, men også en betydelig mengde faglig og sosial prestisje. Innenfor forskningsrådets forskningsprogrammer er det opp til de ulike programstyrene å foreta disse avveiningene, og det er programstyrene som til syvende og sist bestemmer hvilke prosjektsøknader som skal motta støtte. Forskningsprogrammene er ulikt innrettet og programstyrene er ulikt sammensatt, men de har det til felles at de disponerer store budsjettposter (totalt ca 3,5 mrd. NOK per år), og at deres beslutninger har betydelig innflytelse innenfor akademia og ulike faglige nettverk (Bleiklie, Enders, Lepori og Musselin 2011b). Programstyrene utgjør kjernen av forskningsrådets forskningsprogrammer. Det er slikt sett ikke noe spørsmål om at denne gruppen på i overkant av 700 personer utøver betydelig innflytelse. Det er imidlertid beheftet med større usikkerhet hva som ligger bak tildelingene og hva som kjennetegner programstyrenes sammensetning. Alt i alt så fremstår programstyrene som noe nær en ’black box´: de befinner seg i kjernen av forskningspolitikken samtidig som den empiriske kunnskapen om denne gruppen i mange tilfeller er lav. Den konkurranseutsatte delen av forskningsfinansieringen er både omstridt og omdiskutert, men innenfor en norsk kontekst er det få empiriske arbeider som tar for seg programstyrene. Temaet for min masteroppgave er å belyse programstyrene og tendenser i tildelingsmønstrene. Det handler om å ta rede på hvilken logikk programstyrene opererer etter og forsøke å beskrive hva slags organer de er. Større klarhet om programstyrene i forskningsrådet er avgjørende for å kunne diskutere forskningspolitiske spørsmål og forskningsrådets rolle innenfor det norske forskningssystemet. Dette er viktige spørsmål.