Sammendrag:

Den norske grunnforskningen som utføres primært ved universitetene i Norge, var tidligere forankret i en egen institusjon, grunnforskningsrådet NAVF, som ivaretok grunnforskningens verdimessige betydning og økonomiske interesser. I 1993 ble Det Norske Forskningsråd, NFR, opprettet, og overtok det økonomiske ansvaret for alle forskningsvirksomheter, både den anvendte forskningen og grunnforskningen. Denne forskningspolitiske reformen førte til utstrakt debatt og mye bekymring hos grunnforskningens forkjempere, som fryktet at særlig grunnforskningens verdimessige betydning ville ble underminert i det nye rådet. Jeg har i denne oppgaven sett nærmere på hvilke forskningspolitiske begrunnelser som fremmes for å ivareta grunnforskningens verdimessige betydning på det politiske elitenivå, siden 1993 og til 2005. Datamaterialet jeg har lagt til grunn for analysen er tre forskningsmeldinger utgitt i dette tidsrommet. Oppgaven er inndelt i 7 kapitler, hvorav kapittel 2 presenterer oppgavens teori. Jeg har tatt utgangspunkt i teorien om den nye kunnskapsproduksjonen av forfatterne Gibbons, Limoges, Nowotny, Schwartsman, Scott og Trow (1994). Denne teorien forsøker å forklare de forskningspolitiske endringene som har skjedd i den vestlige verden siden 1945. Teorien hevder at de tradisjonelle grunnforskningsinstitusjonene er i ferd med å bli erstattet av en ny kunnskapsproduksjon som manifesterer seg utenfor universitetene og som tar sikte på at forskningen skal ha et utbredt anvendelsespotensiale. Den internasjonale tendensen peker i retning av at forskningen blir stadig mer nytteorientert. I oppgaven drøfter jeg hvorvidt de forskningspolitiske endringene som har skjedd i Norge viser en lignende tendens, altså at det blir stadig flere instrumentelle begrunnelser for å ivareta grunnforskningen. Kapittel 3 redegjør for metodebruken i oppgaven, som er tekstanalyse med elektronisk ordtelling. I de neste tre kapitlene, 4 - 6, utfører jeg en politisk ideanalyse av de tre forskningsmeldingene, med vekt på hvilke ideer og argumenter som blir brukt for å fremme den norske grunnforskningen i de tre meldingene. Formålet med analysen er å samle en del målbare analyseresultater, for tilslutt å utføre en sammenligning av det substansielle innholdet i de tre meldingene. Funnene fra analysen viser at det kan skjelnes en tendens til en glidende overgang fra et kulturelt syn til et instrumentelt syn på grunnforskningen, i samsvar med teorien. Denne tendensen blir først merkbar med den siste forskningsmeldingen, utgitt i 2005, av regjeringen Bondevik 2 med Kristin Clemet som forskningsminister. Men den påfølgende drøftingen i oppgavens siste kapittel, viser også at det forskningspolitiske bildet i tidsrommet 1993 - 2005 er preget av mange nyanser, og konklusjonen blir derfor ikke entydig. Tilslutt må det påpekes at det ikke er fullstendig samsvar mellom de ulike analyseresultatene, og at dette skyldes at mens den ene analyseteknikken brukes på hele tekstmaterialet, gjelder den andre kun for noen få utvalgte avsnitt. Denne metodiske svakheten er tatt i betraktning i drøftingen av både metodevalg og hypoteser.