Sammendrag:

Målet med denne oppgaven har vært å kartlegge og analysere bakgrunnen for utviklingen i Sivilombudsmannen 1990-2005. I denne perioden gjorde Stortinget en rekke grep for å ruste opp kontrollfunksjonen, men Sivilombudsmannen ble holdt utenfor. Likevel gjennomgikk organisasjonen flere til dels omfattende endringer i samme periode. Problemstillingen for oppgaven er knyttet til endringene i ombudsmannsinstitusjonen, hvem som har vært pådrivere bak utviklingen, og hvordan Stortinget benytter seg av ombudsmannen i sitt kontrollarbeid. Ombudmannsordningen var en konstitusjonell og forvaltningsmessig nyskapning i Norge som på sett og vis var barn av den nasjonale ånden fra Fellesprogrammet og gjenreisingstankene etter 1945. Loven om Stortingets ombudsmann for forvaltningen ble vedtatt 22. juni 1962, i en tid da en sterkt utbygget statsadministrasjon med vide fullmakter til utforme lovdetaljene, ikke hadde blitt kompensert med ordninger for å sikre borgernes rettsikkerhet. Gjennom behandling av klager fra borgere som mente seg urettmessig behandlet av staten skulle Sivilombudsmannen bøte på den manglende rettsikkerheten og tilliten til forvaltningen. Konkret skulle han gjøre dette ved å behandle klagesaker og tilkjennegi sin mening dersom han fant at det var begått feil fra forvaltningens side. Ombudsmannen skulle også kunne ta opp saker på eget initiativ. I løpet av 1990- tallet iverksatte Stortinget en rekke kontrolltiltak som sett under ett representerte en radikal reformering av hele kontrollfunksjonen. Opprettelsen av Kontroll- og Konstitusjonskomiteen var et første og avgjørende steg. Men den kanskje viktigste enkeltfaktoren i kontrollopprustningen var utviklingen i Riksrevisjonen. Med utbyggingen av forvaltningsrevisjon og fortløpende rapportering til Stortinget, ble Riksrevisjonen knyttet nærmere opp til Stortingets egen kontroll. Sivilombudsmannen var ikke et tema i 1990-tallets kontrolldebatt. Likevel gjennomførte den nyinnsatte ombudsmannen Arne Fliflet omfattende reformer i samme periode. Viktigst var Fliflets fokusering på eget systematiske undersøkelser og særskilte meldinger. Da Fliflet i 1995 sendte en særskilt melding til Stortinget, ble han den første ombudsmannen som tok i bruk denne «sovende paragrafen». Dette til tross for at Stortinget ved flere anledninger ba de tidligere ombudsmenn om å ta i bruk bestemmelsen. Særskilte meldinger er et utmerket redskap til å skaffe Stortingets oppmerksomhet rundt et saksområde, fordi en særskilt melding får samme behandling som årsmeldingen. Fliflet har hele tiden hatt en liberal holdning i forhold til lov og instruks. For eksempel signaliserte han tidlig en «oppmykning» når det gjaldt ombudsmannens deltakelse i høringer om lovforslag, og han la til grunn en utvidet tolkning for hva som kan forstås med «feil og mangler» i lovverket. For å sikre en mer "slagkraftig faglig institusjon" ble Sivilombudsmannen i 2002 omorganisert. Det ble nå opprettet fire spesialiserte fagenheter som skulle jobbe med avgrensede saksområder under ledelse av en kontorsjef. Organisasjonen har også ekspandert kraftig under Fliflet. I hans tid har juriststaben vokst fra 11 til over 30. Min analyse viser at både Arne Fliflet og Stortinget har medvirket til utviklingen i Sivilombudsmannen. Stort sett har initiativet kommet fra Fliflet, men Stortinget har hele tiden fulgt opp og kommet med oppmuntringer. Siden Fliflet ble Sivilombudsmann i 1990 har han hele tiden vist en vilje til å utnytte til fulle de muligheter som ligger i ombudsmannens mandat. Det er også tydelig at Stortingets interesse for ombudsmannsrapportene økte kraftig med opprettelsen av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Spesielt fikk de særskilte meldingene mye oppmerksomhet. Med Fliflets fokusering på systematiske undersøkelser og fortløpende rapportering har ombudsmannsinstitusjonen fått en viktigere rolle som leverandør av kontrollsaker til Stortinget. Faren er at klagebehandlingen kan bli skadelidende.