Sammendrag:

Mens krisehåndtering i forhold til Sovjetunionen var en viktig oppgave for det norske Forsvaret under den kalde krigen, tok andre oppgaver mye av fokuset bort fra krisehåndtering i nordområdene i årene som fulgte. Nordområdene har de siste årene fått økt fokus i Norge, og blitt mer synlig på den internasjonale agenda. Samtidig har Russland økt forsvarsbevilgningene drastisk, og vist vilje til å løse konflikter med makt, som ved Georgia krigen i 2008. Forskning på militære spørsmål og krisehåndtering i nordområdene er imidlertid relativt begrenset. Temaet for denne oppgaven er faren for kriser mellom Norge og Russland, og Forsvaret som krisehåndteringsverktøy. Oppgaven opererer med et krisebegrep der faren for militær maktbruk er stor. Analysen er en teoretisk fortolkende case studie, og særlig krisehåndteringsteori er et viktig teoretisk rammeverk. Oppgaven har en tredelt problemstilling, der den siste problemstillingen er den mest omfattende delen av analysen. 1. Hva er potensialet for sikkerhetspolitiske kriser mellom Norge og Russland? 2. Hvilken rolle har nasjonal krisehåndtering i norsk sikkerhetspolitisk strategi? 3. Hvilken evne vil Forsvaret ha til å fungere som et effektivt verktøy for nasjonal krisehåndtering i nordområdene? Den første problemstillingen analyseres gjennom en trusselvurdering av Russland, og ved å se på Norges og Russlands nasjonale interesser i nordområdene. Russland har langt større militær evne enn Norge, og er i ferd med å øke denne. Begge landene har sterke interesser i nordområdene. Disse knytter seg til store olje- og gassressurser, fiskeriressurser og strategiske hensyn. Norge og Russland er uenige om avgrensning og kontrollrett over store havområder i nord, noe som har skapt episoder og kriselignende tilstander før. Det er altså flere forhold som kan disponere for en sikkerhetspolitisk krise. Samtidig er det vanskelig å predikere hvilke årsaker som kan utløse en krise. Oppgaven viser at det finnes et potensial for sikkerhetspolitiske kriser, som kan medføre militær maktbruk og begrenset konflikt mellom Norge og Russland. Krisehåndtering er definert som en oppgave Forsvaret skal kunne håndtere nasjonalt, samtidig som det forutsettes at Nato vil yte militær støtte ved selv begrensede angrep på Norge. Et sentralt punkt i norsk sikkerhetspolitisk strategi er at Forsvaret må ha evnen til å sørge for at Nato involverer seg i de kriser og konflikter Norge ikke kan håndtere nasjonalt. I den forbindelse synes det å være usikkerhet rundt når, og under hvilke forhold denne støtten kan medregnes. Dette gjelder særlig ved en sikkerhetspolitisk krise i havområder i nordområdene som ikke regnes som norsk territorium, og der norske synspunkter ikke finner støtte hos Nato-allierte. Den siste problemstillingen analyseres ved å vurdere Forsvarets militære evne opp mot prinsipper for effektiv krisehåndtering. Dette er prinsipper som politisk kontroll, sivil/militær koordinering og fleksibilitet. Den militære evnen utgjøres av operative kapasiteter, organisasjon og doktrine, samt politisk vilje. Analysen antyder at endringer i Forsvarets organisasjon og doktrine de siste årene, kan gi økte muligheter til effektiv krisehåndtering.. Forsvarets operative struktur har en begrenset evne til å utøve alle funksjoner for militærmakt, selv om det eksisterer betydelige utfordringer knyttet til blant annet kommunikasjons- og kommandomuligheter, rekkevidde og begrensede ressurser. Dette påvirker også mulighetene for politisk kontroll over Forsvarets operasjoner og minsker fleksibiliteten i operasjonene. En konsekvens er at det i en tilspisset situasjon under en krise, kan bli vanskelig å hindre uønsket eskalering. På den annen side er den politiske kontrollen over Forsvaret generelt økende, noe som kan gi økte muligheter for effektiv krisehåndtering. Et nokså entydig funn er at Forsvaret har økt fokus på en helhetlig tilnærming til kriser og konflikt, der koordinering med andre instanser er sentralt for å oppnå de politiske mål i en konflikt Et viktig element denne oppgaven i liten grad tar for seg er norsk politisk vilje til bruk av militærmakt. Konklusjonen for denne studien er at Forsvaret i økende grad fremstår som et relevant verktøy, for å håndtere sikkerhetspolitiske kriser i nordområdene.