Sammendrag:

Resymé/omtale:
I denne rapporten legger Difi frem resultater fra en undersøkelse om statlige klagenemnder. Formålet er for det første å presentere en oversikt over utbredelsen av statlige nemnder som treffer bindende forvaltningsvedtak. Dernest søker vi å identifisere og analysere svakheter og utfordringer knyttet til nemndene, og komme med forslag om videre arbeid som kan gi grunnlag for forbedring av enkeltnemnder og det samlede systemet av klagenemnder.

Kartleggingen ble gjennomført i 2012 og 2013. Vi har registrert 52 store og små nemnder fordelt på 14 (daværende) departementsområder. De aller fleste er klageorganer som har som eneste eller viktigste oppgave å overprøve vedtak som er truffet av et annet statlig forvaltningsorgan. Vi finner at nemndene varierer så mye seg imellom at man ikke kan snakke om én klagenemnd-modell. Det er ikke etablert noen overordnede retningslinjer for valg mellom forvaltningslovens ordinære klagesaksmodell på den ene siden, og nemndsordninger på den andre siden. Det er heller ikke fastsatt forvaltningspolitiske retningslinjer for organisering og regulering av myndighetsorganer generelt eller for klagenemnder spesielt. Som følge av dette er det blitt etablert et stort antall store og små nemnder som er høyst forskjellig organisert og regulert.