Sammendrag:

Barnevernsarbeidere tar viktige beslutninger med store konsekvenser for de involverte, basert på observasjoner og prediksjoner om fremtidige konsekvenser for barnet og dets familie. Konsekvensene for et barn som lever under skadelige forhold, kan være enorme, og barnevernsarbeiderne på sin side, arbeider under forhold hvor de selv kan bli utsatt for trusler og vold. Den norske barneverntjenesten har vært i hardt vær de siste årene grunnet sine avgjørelser om å fjerne barn fra deres foreldre og en sterk økning i bruken av akuttvedtak og vage lovmessige inngrepskriterier. Denne studien er en kvalitativ dokumentanalyse av 36 saksdokumenter fra Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, som ser nærmere på barneverntjenestens begrunnelser for å fatte akuttvedtak og hva barneverntjenesten anser som akutte situasjoner. Bak akuttvedtakene finner en beslutningsprosesser som involverer vanskelige situasjoner, store konsekvenser for de involverte og flere faktorer som påvirker barnevernsarbeiderne i deres vurderinger og avgjørelser. Den skjønnsmessige myndigheten som de ansatte i barneverntjenesten besitter, kombinert med problemene med å kontrollere barnevernsarbeidernes utøvelse av denne myndigheten, gir grobunn for flere antakelser om mulige årsaker til økningen i bruken av akuttvedtak. Problemstillingen i denne studien lyder som følger: Hva legger barneverntjenesten i begrepet akutt? Studien tar utgangspunkt i barnevernloven av 1992 og akuttparagrafen § 4-6 annet ledd. For å svare på studiens problemstilling anvendes teorier om bakkebyråkratene, deres arbeidsvilkår og mestringsstrategier, samt teorien om demokratiets sorte hull og beslutningsteori. Studien viser at det ikke finnes en klar definisjon på akuttbegrepet, at barnevernsarbeidernes opplevelser av den aktuelle situasjon i stor grad påvirker deres avgjørelser, samtidig som opplevelsen av akutt varierer mellom barnevernsarbeiderne. Dette blir tydelig da hele 47 prosent av akuttvedtakene ble fattet i situasjoner som ikke var akutte, men hvor det synes at nok var nok for barneverntjenesten. Videre synes barneverntjenesten å mangle en hjemmel i sitt lovmessige grunnlag. Dette behovet manifester seg i hullet som oppstår mellom frivillige hjelpetiltak og omsorgsovertakelse, et hull barneverntjenesten i enkelte tilfeller synes å fylle med akuttvedtak. I saker hvor kriteriene for omsorgsovertakelse ikke er oppfylte, og familien ikke ønsker å iverksette hjelpetiltak, står barneverntjenesten i realiteten uten andre alternativer enn å henlegge saken med bekymring.