Sammendrag:

Etter tusenårsskiftet ble det lansert nye organisatoriske løsninger for bemanning ved norske sykehus. Ofte kalt bemanningsenhet, vikarpool eller ressurspool. De ble lansert som virkemiddel mot deltid, alternativ til private vikarbyråer og skulle løse sykehusenes behov for fleksibel arbeidskraft.

Ressurspoolene aktualiserer en rekke spørsmål som er viktige i organisasjonsfaget: forestillinger om ansettelsesforhold, betydningen av organisasjonsstruktur, beslutningsadferd, og organisasjonens avhengighet av omgivelsene sine og av sosiale nettverk. Fordi studieobjektet befinner seg i et slikt skjæringspunkt, benytter også studien seg av mange ulike former for tenkning fra organisasjonsfaget for å belyse fenomenet.

Denne casestudien studerer ressurspoolens virkning internt i organisasjonen. Den overordnede problemstillingen er todelt:
1) Hvilke formål og funksjoner har ressurspoolen?
2) Hvilke faktorer påvirker avdelingenes beslutninger i bemanningsspørsmål?


Ressurspoolen gir funksjonell fleksibilitet på foretaksnivå: antall ansatte er stabilt, men de ansatte kan disponeres rundt i organisasjonen. På avdelingsnivå bidrar ressurspoolen til numerisk stabilitet (dekke fravær), og numerisk fleksibilitet (oppbemanning).

Studien fant at ressurspoolen først sees på som et virkemiddel i å møte krav fra eiere om å redusere bruk av deltidsstillinger og av ekstern innleie. Med tiden utvides dette til et bredere mer helhetlig personalpolitisk mandat.

Med utbreiingen av mandatet blir også flere oppgaver overført til ressurspoolen. Oppgaver knyttet til bemanning av sykehuset blir standardisert. Det blir utarbeidet oppskrifter for handling knyttet til gitte situasjoner.

Denne standardiseringen endrer handlingsrepertoaret til de som bemanner sykehuset, avdelingslederne. Alternativet med intern innleie kommer til, mens ekstern innleie faller fra.

Omgivelser eksternt og internt i organisasjonen har forventninger til hvordan avdelingene skal handle som må håndteres. Avdelingslederens posisjon defineres på mange måter av dette krysspresset. På tross av at systemet gir standardiserte oppskrifter for handling, lar ikke beslutninger om bemanning seg standardisere fullt ut. Det må fortsatt være en aktør som fortolker situasjonen og håndterer de innebygde dilemmaene i organisasjonen.