Sammendrag:

Samordning fremstår som en stor utfordring for offentlig sektor i Norge, spesielt for staten. Og det er ikkje så mye beskrevet om hvordan dette skjer. Oppgaven viser hvordan denne i praksis har foregått i arbeidet med Nødnettet. Viktige kjennetegn ved dette caset er at det både er et tilfelle der samordning måtte finne sted, og at det i utgangspunktet ville regnes for et vanskelig tilfelle. Samordningen er tvunget frem gjennom teknologi, det er ikke mulig for aktørene å unnslippe samordningen. Det må regnes som et ytterst vanskelig tilfelle å få til samordning på siden det involverer sterke organisasjoner med stor prestisje som nødetatene er, samtidig som det er tre etater med helt ulik organisering og nødsamband er en kritisk funksjon for kjernevirksomheten hos alle tre. Til å gjennomføre dette setter man så et lite, nyopprettet direktorat. Jeg ser på organisasjonsteorien som et viktig verktøy i å forklare beslutninger i organisjoner. Ut fra dette har jeg vurdert det som har skjedd i lys av et instrumentelt perspektiv på organisasjoner og ut fra et institusjonelt perspektiv. Hvorfor ble det organisert slik, og hva har organiseringen hatt å si for det videre arbeidet med nødnett. Jeg forsøker også å vise hvordan prosessen kan forstås ut fra ideen om «Muddling through». Noen viktige erfaringer fra dette tilfellet er: - Det bygges ganske brede strukturer og mange involverte trekkes med for å sikre seg bred tilslutning til løsninger - Det tok lang til å realisere et norsk nødnett - Det ble ikke kommunisert til Stortinget at det kunne tenkes andre organisatoriske løsninger enn et nytt forvaltningsorgan - Løsninger velges stort sett i nærheten av de man tidligere har brukt - Samordningsløsningen utvikler seg over tid Jeg tenker at det ville være interessant å foreta videre forsking for å se på om det kan trekkes noen lærdommer på tvers i staten når det gjelder samordning.