Sammendrag:

Etter terrorangrepene 22. juli 2011 i regjeringskvartalet og på Utøya, har man sett en mer involverende rolle fra Forsvarets side i norsk krisehåndtering knyttet til terrorhendelser. Forsvaret «eier» i dag en større del av krisen enn for få år siden. Dette betyr ikke at de konstitusjonelle ansvarsforholdene har endret seg, men det betyr at Forsvaret besitter mye av de kapasitetene som gjør seg gjeldende ved terrorhendelser i Norge, og at disse kapasitetene som regel alltid vil bli tatt i bruk. Politiet ber oftere om bistand fra Forsvaret, og Forsvaret ønsker å bli involvert på et tidligere tidspunkt i prosessen, for å kunne yte så effektiv bistand som mulig til sivile myndigheter. Selv om terrorhendelser defineres som kriminalitet av norske myndigheter, beveger slike kriser seg i en gråsone mellom politiets og Forsvarets ansvarsområder. Hva skyldes Forsvarets mer involverende rolle i norsk krisehåndtering knyttet til terrorhendelser? Min første hypotese er at Forsvarets endrede rolle i norsk krisehåndtering knyttet til terrorhendelser skyldes interne faktorer. Effektiv ressursbruk, skiftende og motstridende mål og forventninger, samt organisasjonskultur, er forhold som analyseres. Min andre hypotese er at den mer involverende rollen til Forsvaret skyldes eksterne faktorer. Har man sett en sikkerhetisering av terrorisme som problemområde i Norge? Er dagens mer alvorlige trusselbilde den drivende faktoren som kan forklare Forsvarets økte rolle? Jeg har gjennomført fem kvalitative dybdeintervjuer av personer som arbeider innen samfunnssikkerhet, krisehåndtering og beredskap. Fra terrorangrepene 22. juli 2011 til terrortrusselen i juli 2014 har man sett en økende grad av sikkerhetisering av terrorisme, i den forstand at norske myndigheter tar i bruk sterke og/eller ekstraordinære virkemidler i håndteringen av problemområdet. Det skal mindre til før man trekker på Forsvarets beredskapsressursene, samtidig som øvelser baserer seg på at Forsvaret skal yte bistand til sivile myndigheter. Selv om interne forhold til en viss grad kan forklare Forsvarets økte rolle, ville det ikke vært nødvendig med denne økte rollen hvis ikke det var for et mer alvorlig trusselbilde. Jeg finner altså at Forsvarets rolle i norsk krisehåndtering har økt i betydelig grad, og skyldes først og fremst eksterne forhold. Disse funnene samsvarer også med tilsvarende internasjonal forskning om Storbritannia, som har en ganske lik organisering av politi og forsvar under kriser som det vi har i Norge.