Sammendrag:

Gjennom en organisasjonsteoretisk tilnærming tar denne studien utgangspunkt i endring og organisering av den statlige utdanningsadministrasjonen. Første del tar for seg den organisatoriske utviklingen som har skjedd i utdanningsadministrasjonen i perioden 1947-2014. Her blir både størrelsen og hvilke endringer som har forekommet lagt frem. Studien viser at utdanningsadministrasjonen vokste til omkring 1980-tallet, før en «slanking» skjedde. De siste tiårene har horisontal de-spesialisering skjedd i større grad, noe som er med å forklare denne utviklingen. Samtidig kommer det frem at den indre fristillingen i større grad har fått sitt inntog i utdanningssektoren, mens den ytre fristillingen ikke har klart å sette sitt preg i nevneverdig grad. Dette siden det stort sett er innenfor forvaltningsorganene man har gått i retning av en vertikal spesialisering. Andre del danner hovedvekten av studien og går nærmere inn på en sentral endring som har skjedd i utdanningsadministrasjonen. Her blir beslutningsprosessen i forkant av Utdanningsdirektoratets opprettelse analysert ved hjelp av et instrumentelt perspektiv og en institusjonell tilnærming. Det å opprette et slikt organ har vært kontroversielt i utdanningssektoren. Tanken er dermed at ved å undersøke beslutningsprosessen i forkant så kan det være med å laste lys over hvorfor man i 2004 valgte å opprette et direktorat. Studien viser at både det instrumentelle perspektivet og en institusjonell tilnærming kan være med å forklare hva som kjennetegnet prosessen. Det skjedde en stegvis prosess frem til opprettelsen, hvor man først opprettet Læringssenteret i 2000, for så fire år senere å omdanne dette organet til et direktorat. Prosessen i forkant av Læringssenterets opprettelse var uklar og relativt dårlig gjennomført. Sti-avhengighet preget mye av det man foretok seg. Det ble opprettet et organ som i realiteten var et direktorat, men som var «innpakket» i en annen organisering. Selve beslutningen om å danne et slikt organ hadde trekk fra forhandlinger, hvor både Stortinget og til en viss grad fagmiljøet fikk ta del. Dette medførte at man i 2000 sto igjen med et organ med en uhensiktsmessig organisering. Departementet, og til en viss grad statsråd Kristin Clemet, tok dermed mer kontroll over prosessen og arbeidet målrettet mot å omdanne Læringssenteret til et direktorat. Et bedre arbeid ble på mange måter gjort i forkant av Utdanningsdirektoratets opprettelse. Begge opprettelsene kan tolkes som et ønske om å gjøre utdanningsadministrasjonen til et bedre politisk redskap, samtidig som fristillingskomponenten som fulgte med reformbølgen NPM til en viss grad også hadde betydning.