Sammendrag:

Norges deltakelse i internasjonale militære operasjoner føyer seg inn i tradisjonen om Norge som en idealpolitisk forkjemper i internasjonal politikk. Denne masteroppgaven setter spørsmål ved dette synet, da det heller kan argumenteres for at Norge er en realistisk idealist når landet skal vedta å bidra militært i internasjonale operasjoner. Dette er gjort ved å fokusere på den norske deltakelsen i operasjon Atalanta og Ocean Shield i Adenbukta, og deltakelsen i operasjon Odyssey Dawn og Unified Protector i Libya. Formålet med studien er å avklare hvilke faktorer som var avgjørende for Norges deltakelse i de militære operasjonene i Adenbukta og Libya, og i hvilken grad disse forklares ved henholdsvis real- og idealpolitikk. Denne problemstillingen er belyst ved hjelp av en kvalitativ innholdsanalyse for å undersøke den åpne strategien bak hva som ble lagt til grunn for deltakelse i de aktuelle operasjonene. I tillegg er det også benyttet semistrukturerte intervjuer av eliter og nøkkelinformanter, for å belyse den dype strategien bak faktorene som ble lagt til grunn i de samme operasjonene. Disse informantene bestod både av politikere og informanter fra Forsvaret. Analysen avdekket at idealpolitiske faktorer var viktige for avgjørelsen om å sende bidrag til i operasjonene i Adenbukta og Libya, hvor begrunnelsen først og fremst gikk ut på å håndheve FN-mandatene i de ulike operasjonene. I Adenbukta var det også en realpolitisk egeninteresse, å beskytte den norske skipsfarten i området, men som ikke var av avgjørende karakter for de faktiske vedtakene om å sende bidrag. Allikevel ble det også argumentert for at avgjørelsen om å sende militære bidrag til disse to områdene hadde en forventning om at bidragene ville ha realpolitiske effekter eller virkninger. På bakgrunn av dette konkluder denne studien med at selv om ideelle faktorer uten tvil var viktige, spesielt i forbindelse med Libya, antyder sammensetningen av og bruken av de norske militære bidragene at også underliggende realpolitiske hensyn også må ha vært en faktor. I så måte blir derfor idealpolitikken et middel for realpolitikken for en småstat som Norge i disse militære operasjonene. Denne studien har bidratt til å gi en økt innsikt i hva som ligger til grunn for norsk deltakelse i internasjonale operasjoner, i tillegg til at den har bekreftet tidligere forskning på temaet.