Sammendrag:

Kommunereformen er en av vår tids store forvaltningsreformer. For å hjelpe kommunene inn i de lokale prosessene har regjeringen gitt Fylkesmennene en rolle som tilrettelegger og koordinator for prosessene i fylket. Fylkesmannsembetet er et embete fylt av motsetninger. Fylkesmannen skal både være statens forlengede arm i kommunene samtidig som de skal fremme kommunenes interesser overfor staten. Fylkesmannens rolle i kommunereformen er derfor interessant fordi reformen er statlig initiert, men er avhengig av lokale initiativ. I denne oppgaven har jeg belyst hvilke virkemidler to Fylkesmenn har benyttet seg av i utførelsen av rollen som fasilitator i begynnelsen av kommunereformen 2014-2015. Deretter peker oppgaven på hvilke årsaksvariabler som kan forklare forskjeller mellom de to ulike tilnærmingene til de to embetene. Oppgaven baserer seg på empirisk grunnlag fra intervju, observasjon og dokumenter fra Fylkesmannen i Østfold og Vestfold og et utvalg av informanter fra kommunene i de to fylkene. Ved bruk av rammeverket for virkemiddelbruk fra Hood og Margetts (2007) har jeg forsøkt å belyse hvilken styringsstrategi de to Fylkesmennene har benyttet seg av. Den empiriske analysen av virkemiddelbruk viser at de to Fylkesmennene har valgt ulik tilnærming til reformen. Styringen til Fylkesmannen i Vestfold kan beskrives som mer direkte og proaktiv, sammenlignet med Østfold sin tilnærming. Dette kan imidlertid forklares av ulike årsaksvariabler i de to fylkene. De viktigste forklaringene til hvilken tilnærming Fylkesmannen i Vestfold har valgt er rolleforståelse, kombinert med bakgrunn og organisering, en medvirkende årsak var også innstilingen kommunene har til kommunereformen i Vestfold. Årsaksvariablene som kan forklare Fylkesmannen i Østfold sin tilnærming er bakgrunnen og rolleforståelsen til både prosessveilederen og fylkesmannen, i tillegg til den noe langsomme starten på reformen sammenlignet med Vestfold.