Sammendrag:

I denne masteroppgaven ser jeg nærmere på forholdet mellom bruk av videokonferanseteknologi og NAV som organisasjon, og hva slags effekter man har opplevd i NAV over tid etter innføring av teknologien. Det er viktig å forstå hva som danner utgangspunktet for disse effektene, og hvordan tekniske egenskaper ved teknologien og sosiale forhold virker i forhold til hverandre - og således beskriver studien dette. Oppgaven er basert på en kvalitativ studie, der jeg har gjennomført åtte intervjuer av ledere og medarbeidere ved fem NAV-kontor i et gitt fylke. NAV-reformen dannet utgangspunktet for en større investering i videokonferanseteknologi i organisasjonen – først og fremst med hensyn til oppfølging av brukere. Studien viser at effektene over tid ved bruk av videokonferanse i NAV kan sies å ha vært forutsigbare, sett i sammenheng med måloppnåelse ved besparelser av tid og kostnader i organisasjonen. Dette er ønskede gevinster som har vært generelle beslutningsgrunnlag for innføring av videokonferanse siden teknologien begynte å få fotfeste i organisasjoner for flere år siden. Av effekter som ikke var definert som konkrete mål av NAV, ser man en økt fleksibilitet i møtegjennomføring – slik at man både kan delta i fysiske møter ved bruk av videokonferanse fra en annen lokasjon, samtidig som videokonferanse bidrar til at flere møter kan gjennomføres siden man unngår unødig reising over avstander. Det fremkommer av studien at videokonferanseteknologi ikke i betydelig grad medfører en merkbar effekt når det kommer til oppfølging av brukere – kun delvis har teknologien bidratt indirekte til gevinster som kan relateres til brukere. I studien beskriver jeg disse effektene i nærmere detalj, og hva som ligger til grunn for de ansattes opplevde nytteverdi ved teknologien – samt hvordan man kan se for seg bruk av videokonferanseteknologi i fremtiden med utgangspunkt i en tilnærming der de ansatte i større grad kan utnytte mulighetene i teknologien på bakgrunn av betraktninger rundt opplevd nytteverdi.