Sammendrag:

Denne studien har til hensikt å forstå og forklare innholdet i regjeringen Solbergs jernbanereform slik det presenteres i Meld. St. 27 (2014-2015) På rett spor – reform av jernbanesektoren. Ved å anvende tre ulike organisasjonsteoretiske perspektiver – det instrumentelle perspektiv, det historisk-institusjonelle perspektiv og det institusjonelle omgivelsesperspektiv - identifiserer studien instrumentelle, historiske og ideologiske kjennetegn ved reformen. Studiens primære fokus ligger på tidsrommet mellom annonseringen av reformen i Sundvollen-plattformen i 2013 og godkjenningen av stortingsmeldingen i 2015. Imidlertid blir det også gitt en oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i jernbanesektoren siden NSBs formative fase i 1883, som på sin side tillater å se jernbanereformen i sammenheng med et bredere historisk rammeverk. Dette er nødvendig ettersom noe av det teoretiske grunnlaget bygger på antakelser om historiske føringer. Studien identifiserer markedsretting som et viktig nøkkelord for å forstå hvorfor jernbanereformen fikk det innholdet den har. Ut fra et mer kortsiktig, instrumentelt perspektiv kan dette sees i sammenheng med at reformen ble initiert av en regjering som nettopp ønsket et mer markedsrettet organisatorisk arrangement i jernbanesektoren. I tråd med grunnleggende antakelser i det instrumentelle perspektiv viser analysen hvordan reformprosessen i perioden 2013-2015 i stor grad artet seg som en tilnærmet rasjonell, toppstyrt og lukket prosess hvor aktører med spesielle rettigheter og plikter spilte særs viktige roller. Ut fra et langsiktig, historisk-institusjonelt perspektiv viser studien hvordan markedsrettingen kan forstås som en konsekvens av historiske mekanismer og etablerte stier som har begrenset reformatorenes handlingsvalg. Jernbanens tap av transportmonopol i møte med konkurranse fra veitrafikken initierte allerede på tidlig 1900-tall en utmattelsesprosess som over tid underminerte et lite konkurransedyktig NSB. Reformen i 1996 markerer et sammenbrudd og en stiendring i den forstand at den integrerte forvlatningsbedriften NSB for første gang ble delt, og ved at det forekom en tydelig politisk omprioritering fra jernbanens samfunnsrolle til dens bedriftsøkonomiske side. Det historisk-institusjonelle perspektiv viser således hvordan regjeringen Solbergs reform kan forstås som en videreføring og videreutvikling innenfor stien som ble påbegynt ved 1996-reformen. Analysen ut fra et institusjonelt omgivelsesperspektiv viser hvordan markedsrettingen kan sees i sammenheng med at ideologiske trender knyttet til neoliberale ideer ble infundert i jernbanesektoren på historisk gunstige tidspunkter. Spredningen av neoliberale ideer er blant annet tydelig i sammenheng med at innholdet i jernbanereformen i stor grad deler likhetstrekk med innholdet i Jernbanepakke IV, som begge bygger på et felles tenkesett om grenseoverskridende konkurranse og fri flyt. Samtidig viser analysen ut fra det institusjonelle omgivelsesperspektiv hvordan neoliberale ideer gjennom EUs jernbanedirektiver fikk fotfeste i norsk jernbanesektor allerede tidlig på 1990-tallet, og hvordan disse ideene i stor grad har bidratt til å definere den nye stien som ble påbegynt med 1996-reformen.