Sammendrag:

Oppgaven studerer forekomsten og bruken av det litteraturen skisserer som tre sentrale kontrollmekanismer fra de norske koalisjonsregjeringene Lyng til Solberg. Det teoretiske utgangspunktet er prinsipal-agent-teori og koalisjonskontrollitteraturen. Partier som inngår i koalisjonsregjeringer antas å stå overfor en rekke interessekonflikter. De bør samarbeide godt for at koalisjonen skal fremstå som et styringsdyktig alternativ, men samtidig er partiene også konkurrenter frem mot neste valg. I tillegg har man statsråder fra hvert enkelt parti som kan være drevet av andre hensyn enn koalisjonens beste. I sum antas dette å føre til en tillitssvikt mellom partiene. De må derfor benytte seg av ulike kontrollmekanismer for å overvåke og eventuelt korrigere de andre koalisjonspartiene. De antatte kontrollmekanismene denne oppgaven studerer er regjeringsavtaler, statssekretærer fra et annet koalisjonsparti enn statsråden og parlamentariske komitéledere fra et annet koalisjonsparti enn statsråden i det korresponderende departementet. Gjennom å undersøke hvordan disse mekanismene har blitt brukt i alle norske koalisjonsregjeringer siden 1963, finner oppgaven at det har vært en solid økning over tid i regjeringsavtalenes omfang og i bruken av statssekretærmekanismen. Gjennom intervjuer med tre tidligere statsråder og partiledere finner oppgaven at regjeringsavtaler og statssekretærmekanismen brukes som kontrollmekanismer i Norge, mens komitéledermekanismen ikke synes å være en relevant kontrollmekanisme i norsk kontekst. Oppgaven finner også at de antatt viktigste departementene utsettes for størst kontrollvirksomhet.