Sammendrag:

Temaet for denne studien er sivil-militært samarbeid i en cyberkrise og oppgaven har fokusert på Cyberforsvarets rolle dersom sivil elektronisk kommunikasjonsinfrastruktur (ekom-infrastruktur) rammes av et cyberangrep1, herunder når Cyberforsvaret kan bistå og hva de kan bistå med?

Utgangspunktet er at nasjonal krisehåndtering og regulering av sivil-militært samarbeid er uavhengig av domenet krisen oppstår i. Det etablerte systemet utgjør slik det teoretiske grunnlaget for å kunne drøfte Cyberforsvarets rolle i en cyberkrise. Oppgaven er løst som en kvalitativ studie, en kombinasjon av innholdsanalyse, casestudie og intervju.

Cyberangrep er vanskelig å definere og kan ligge i en gråsone mellom kriminell virksomhet og krigshandlinger, mellom politi og Forsvar sine ansvarsområder. Hovedregelen er likevel at cyberangrep mot sivil infrastruktur ledes av sivile myndigheter inntil Regjeringen beslutter noe annet. Studien viser imidlertid at politiet har begrenset med kompetanse og ressurser til å kunne håndtere pågående cyberangrep og vil kunne få behov for bistand fra Forsvaret. Videre viste studien at Cyberforsvarets ansvar er knyttet til Forsvarets egen kommunikasjonsinfrastruktur og understøttelse av Forsvarets operasjoner hjemme og ute. Cyberforsvaret vil ha en bistands rolle dersom sivil ekom-infrastruktur rammes av et cyberangrep som setter samfunnssikkerheten i fare. Bistand er imidlertid ikke en dimensjonerende oppgave for Cyberforsvaret, og det må eventuelt skje innenfor rammene av bistandsinstruksen. Cyberforsvaret har erfaring fra drift og overvåkning av egen landsdekkende infrastruktur. De har kompetanse på analyse av sårbarheter og ondsinnet kode, besitter mobile kapasiteter og har erfaring med bruk av dem i nettverk de har lite kjennskap til fra før. Cyberforsvaret vil kunne bistå med all tilgjengelig kompetanse og ressurser dersom det besluttes at Forsvaret kan avgi disse cyberressursene.