Sammendrag:

Forsvaret bemannes i dag av omlag 1/3 sivilt- og 2/3 militært ansatte. Mange avdelinger består av en blanding av sivilt og militært personell. Innretningen er i stort uendret fra mobiliseringsforsvaret, men uten at det synes å foreligge kvalitative og dokumenterte vurderinger av hensiktsmessigheten av en slik bemanningsstrategi i innsatsforsvaret.

Denne oppgaven undersøker fordeler og ulemper forbundet med enten sivile eller militære flyteknikere i bemanningen av Luftforsvarets flyvedlikeholdsavdelinger. Den primære oppgaven til disse avdelingene er å sørge for at fly og helikoptre er operativt tilgjengelige for nasjonale fredstidsoperasjoner, styrkeproduksjon av besetninger, og innsats i krise, krig og internasjonale operasjoner. Ved hjelp av en kvalitativ metode analyseres to hovedforhold: Hvordan sivile flyteknikere ansatt på Verkstedoverenskomsten for Forsvaret (OVK-personell) og yrkesmilitære flyteknikere (teknisk befal) virker inn på effektiviteten i den tekniske fredstidsdriften av Luftforsvarets fly og helikoptre, og hvordan disse personellkategoriene virker inn på innsatsevnen til Luftforsvarets strukturelementer i operasjoner.

Effektiviteten i normaldriften undersøkes som et resultat av forholdet mellom ressursinnsats og produksjonsverdi. Til tross for at den totale ressursinnsatsen forbundet med personellkategoriene i et livsløpsperspektiv ikke blir fullstendig kartlagt i denne oppgaven, er det vist at anvendelse av teknisk befal medfører lavere kostnader enn anvendelse av OVK-personell forutsatt samme aktivitetsmønster. Produksjonsverdien forbundet med tekniske befal er totalt sett høyere enn for OVK-personell. Dette skyldes ulikheter i seleksjon, utdanning, og ansettelsesvilkår og avtaleverk. Funnene knyttet til ressursinnsats og produksjonsverdi i normaldriften utfordrer et av Forsvarsdepartementets viktigste argumenter for tilsetting av sivile; nemlig kosteffektivitet.

Analysen av det andre hovedforholdet dreier seg om hensiktsmessigheten av personellkategoriene gitt Luftforsvarets innsatskonsept, gitt endringer i selve flyvedlikeholdet, og gitt militære trusler mot flybasene. Til tross for at OVK-personell kan disponeres til tjeneste i internasjonale operasjoner, synes gripbarheten for denne personellkategorien i realiteten å være lavere enn tilfellet er for tekniske befal; særlig i en nasjonal krisesituasjon. Overgangen fra freds- til krise- eller krigsvedlikehold påvirker imidlertid ikke hensiktsmessigheten av de to personellkategoriene i bemanningen av avdelingene. Med utgangspunkt i ulike militære trusler mot flybaser i krise, krig og internasjonale operasjoner konkluderer analysen med at teknisk befal er mest hensiktsmessig av folkerettslige, taktiske og praktiske militære grunner. Denne personellkategorien bidrar altså totalt sett til bedre innsatsevne for Luftforsvarets strukturelementer i operasjoner enn OVK-personell.