Sammendrag:

Denne oppgaven er en kvalitativ og komparativ analyse av norsk og israelsk cybermakt og handler om hvilke konsekvenser utviklingen av cybermakt har for Norges evne til forsvar, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Oppgavens tittel indikerer hovedproblemet: Kan Norge endre nåsituasjonen - som i en rekke offentlige utredninger og uttalelser beskrives som avmakt - til å bli en cyberstormakt? For høydigitaliserte samfunn med nettverksbasert forsvarsevne oppleves digitaliseringens muligheter også som en akilleshæl. Israel, en småstat med noen grunnleggende likheter med Norge, har snudd avmakt til makt. Den komparative analysen har sett på forskjeller og likheter mellom israelsk og norsk organisering av cybermakt og prinsipper for anvendelse av cybermakt. Studien har funnet at det er tre sentrale forskjeller mellom israelsk og norsk organisering. 1) Israel har etablert et sentralstyrt cyberdirektorat som styrer store deler av cyberpolitikken på en enhetlig måte – til forskjell fra Norge som har fordelt det samme ansvaret på flere departementer og en rekke direktorater. 2) Israel har etablert et militærindustrielt cyberkompleks som bidrar til å styrke statssikkerheten, samtidig som det fronter israelsk økonomisk vekst. Slikt er ukjent i Norge. 3) Israel har fordelt offensiv cybermakt på flere organisasjoner med ansvar for både stats- og samfunnssikkerhet. I tillegg anvender Israel offensiv cybermakt aktivt «mellom kriger» for å unngå krig og bidra til avskrekking, og landets anvendelse av cybermakt tjener statens grunnleggende målsetting: overlevelse. I Norge er både grunnleggende målsettinger og cybermaktens formål mer utydelig. Studien tar for seg tre scenarioer hvor norsk forsvar, suverenitet og myndighetsutøvelse utfordres av Russland og asymmetriske trusselaktører, og beskriver hvilke utfordringer det norske krisehåndteringssystemet, Forsvaret og politiet vil ha med å håndtere disse, med dagens kapasitet og organisering. Studien har vist at det ikke er realistisk at Norge kan bli en cyberstormakt som Israel, fordi offensiv opptreden i fredstid ikke er forenelig med norsk politikk og strategisk styrkeøkonomisering med basis i Forsvaret ikke er realistisk oppnåelig. Norge kan derimot snu avmakt til cybermakt. Dette kan først og fremst skje ved at norsk politikk på cyberområdet forenes med sikkerhetspolitiske målsettinger. Dernest ved at det investeres i sivil og militær cyberforsvarsevne som sikrer opprettholdelse av fellesoperativ kampkraft, utholdenhet og alliert mottak. Og sist men ikke minst ved satsing på alliert cybermakt som kan kontre motstanderes evne til å forstyrre handlefrihet og redusere utholdenhet allerede i tidlig konfliktfase.

Summary
This assignment is a qualitative and comparative analysis of Norwegian and Israeli cyber power and about the consequences the development of cyber power has for Norway's ability to defend, maintain sovereignty and exercise authority. The title of the thesis indicates the main problem: Can Norway change the current situation - described as powerlessness - to become a great cyber power? For highly digitized societies with network centric warfare capabilities, the digitization has also become an Achilles heel. Israel, a small state with some basic similarities with Norway, has revolved powerlessness to power. This comparative analysis has looked at differences and similarities between Israeli and Norwegian organization and principles for the use of cyber power. The study has found that there are three key differences between Israeli and Norwegian organizations. 1) Israel has established a centralized cyber-directorate that manages large parts of cyber policy in a unified manner - unlike Norway, which has shared the same responsibility in several ministries and a number of directorates. 2) Israel has established a military-industrial cyber complex that helps to strengthen state security while fostering Israel’s economic growth. Such is unknown in Norway. 3) Israel has distributed offensive cyber power to several organizations. In addition, Israel actively uses cyber power between wars to prevent war and contribute to deterrence. In addition, Israel’s use of cyber power serves the state's fundamental objective: survival. In Norway, both the basic objectives and the purpose of cyber power are more unclear. The
thesis addresses three scenarios where Norwegian defence, sovereignty and authority are challenged by Russia and asymmetric threat actors, and describes the challenges the Norwegian crisis management system, the Armed Forces and the police will deal with – with today's capacity and organization. The study has shown that it is not realistic that Norway can become a great cyber power like Israel because offensive engagements in peace time is not companionable with Norwegian politics and strategic economy of force based on the Armed Forces is not realistically achievable. On the other hand, Norway can advance to cyber power. This can primarily be achieved by uniting Norwegian policy in the cyber area with security policy objectives. Secondly, by investment in civilian and military cyber defence capabilities that ensure the upkeep of joint operational battle force, endurance and allied reception. And last but not least, by aiming on allied cyber power that can counter opponents' ability to interfere with freedom of action and reduce endurance already at early conflict phases.